Strangers er Simone Felices andre soloalbum, men Felice har allerede rukket mye i sin karriere. Sammen med sine brødre fra området rundt Woodstock i New York dannet han bandet Felice Brothers som han var med i fram til 2009. Etter dette startet han prosjektet The Duke & The King, og etter to gode plater kom han i 2012 ut med sin selvtitulerte solodebut. Ved siden av musikken har Felice gitt ut tre bøker.

Rett før utgivelsen av debuten i 2012 gjennomgikk Felice en omfattende hjerteoperasjon og hører du riktig nøye etter på de rolige låtene på Strangers kan du høre en lav tikkelyd – som faktisk er lyden av Felices nye kunstige hjerteklaff.

Albumet starter friskt med den lettbeinte førstesingelen Molly-O! Lekent og med et smittende smil og ikke minst herlig skeive blåsere. Andrelåta If You Go to L.A. er god, seksti/syttitalls-refererende og sender tankene til Laurel Canyon-bølgen på tidlig syttitall. Utover albumet senkes tempoet og det hele føles veldig ettertenksomt, kanskje i vel stor grad.

Felice fremstår nærmest som en nyfrelst og det er et større fokus på at han har funnet lykken, enn de gode historiene han gjerne har fortalt tidligere. Noe som absolutt er forståelig, alt tatt i betraktning. Disse låtene er jo skrevet etter den alvorlige hjerteoperasjonen og at Felice så godt som samtidig ble far. Et eksempel på dette er Bye Bye Palenville, som likevel er et av albumets sterkeste spor.

Felice sin stemme har alltid minnet om Cat Stevens sin myke stemmeprakt, men jeg har nok ikke lagt like mye merke til det tidligere. Kanskje er det låtene som er mer like, men jeg har en følelse av at det er mer kvaliteten på låtene som ikke er riktig god nok til at Felice setter sitt preg. Alt er veldig «fint», men det griper ikke riktig tak i deg – ikke på samme måte som de beste øyeblikkene på solodebuten eller de to The Duke & The King-albumene.

Det bor store kvaliteter i Simone Felice, men på Strangers går det dessverre til tider litt på tomgang.