De glade guttene i Steel Panther spilte tidligere i vår en kritikkerrost og totalt utsolgt konsert på Sentrum Scene i Oslo, en konsert de fikk 10/ 10 for her på Musikknyheter: “Låt-tekstene kan få en farmor til å gråte og en far til å konfiskere hele CD-samlinger, men de fremføres med en så gjennomført eleganse, og med så glimt i øyet, at selv hardbarka feminister kan ta seg selv i å nynne på låtene.”

På konserten fikk vi høre smakebiter fra Panternes nye album, All You Can Eat, og endelig er skiva ute i butikkene! Her kjører Steel Panther kjent stil, med store gitarriff, flotte vokalharmonier, og tekster dratt så langt at man ikke lenger kan se grensen. Etter å ha sluppet to album tidligere som Steel Panther; Balls out og Feel The Steel, vet man hva man kan forvente av denne gjengen, og er man fan av konseptet vil man heller ikke her bli skuffet. Låtene er enda litt større, håret enda litt lenger og de prøver desperat å gjøre tekstene enda litt drøyere – noe som er vanskelig med et reportoir som spenner over låter som Handicap Slut, Asian Hooker og 17 Girls In A Row.

Det skal med andre ord litt til før man reiser et øyenbryn av noe disse karene finner på, og låter som Gloryhole (som forøvrig er bandets egen favoritt på skiva), og Bukake Tears føles mer som et smådesperat forsøk på å sjokkere enn låter som er skrevet for låtenes skyld. Med hvilket som helst annet band ville dette vært en deal-breaker, men hos Steel Panther er det en del av pakka, og man må bevisst la selve musikken ligge i baksetet. Når det er sagt har de faktisk forbedret seg en god del fra tidligere utgivelser musikalsk. Det er fler låter med klart hitpotensiale, og førstesingelen fra plata Party Like Tomorrow Is The End Of The World er en stor låt med åpenlyst stadion-klassiker-potensiale (i Steel Panther-universet vel å merke), og ligger an til å bli en livefavoritt i mange år fremover. Men også tekstmessig har guttene noen rene juveler på denne plata, som i The Burden Of Being Wonderful med: “I'm just a Mazerati in a world of Kias” og Fuckin My Heart In The Ass med “The heart is cool, it's a magnificent machine (...) And it don't have legs, which is sad, cuz it can't run away when you treat it bad”.

Likevel føles hele affæren noe tammere enn bandets tidligere utgivelser. Det er mindre edgy, det er mindre sprekt, og man får oftere følelsen av at gutta gjentar seg selv - hvilket vel er logisk med tanken på at konseptet har vært det samme siden de ga ut Hole Patrol som Metal Skool i 2003. I tillegg finner man faktisk låter som er rent ut vakre uten noen som helst sjokk-effekter i det hele tatt! I hvilken som helst annen sammenheng ville det vært normalt, hos Steel Panther får det en til å lure på om gutta har begynt å bli myke på sine eldre dager. Men fantastiske The Burden Of Being Wonderful og You're Beautiful When You Don't Talk er nydelige stykker håndtverk, og står musikalsk igjen som noen av skivas desidert sterkeste øyeblikk. Referansene har guttene fortsatt i orden, og gjentatte nikk til band som Def Leppard, ZZ Top og Mötley Crüe understreker bare det enorme talentet som faktisk ligger i bunnen hos Steel Panther. Det er lett å ignorere med all staffasjen og galskapen, men at det er dyktige musikere man har med å gjøre er et faktum som ikke bør glemmes.

Og med mindre sjokkfaktor på albumet er det kanskje nettopp det Steel Panther vil huskes for på denne skiva. Så får det være opptil enhver å avgjøre om det er dette bandet BØR huskes for, eller om det er den vanvittige galskapen som omgir Steel Panther som burde stå i forsetet til enhver tid.

Les vårt NSFW- intervju med Steel Panther-bassist Lexxi Foxx
Les vår anmeldelse av konserten på Sentrum Scene