The School albumdebuterer med ståkarakter og litt til.
I februar ble undertegnede anbefalt The School sin EP (Mädchen) av en god venn. I August var undertegnede på Øya-festivalen og kunne sett The School. Undertegnede hørte aldri på EP’n og så ikke The School på Øya. Så for meg er The School et nytt bekjentskap, skjønt jeg visste hvilken musikalske bydel de holdt til i, om jeg valgte å tro ryktene.
Åpningsporet på Espionage lyder som Queens of the Stone Age inntil Stig Aarskogs vokal setter inn. Meget fengende åpning på plata. Andrelåta med den tøffe tittelen Bad to the Bone lever opp til tittelen inntil refrenget setter inn, da høres The School ut som gladkristne ungdom på syre. Om det er positivt får du nesten høre selv. Tredjesporet er også fint, med noe mer nyveiv preg over refrenget. Så kommer derimot problemet med plata. De første tre låtene er til dels variert og velfungerende, men da føles det som om de har tømt seg. Brukt opp alle knepene de har, og lurer på hva faen de skal gjøre nå. De bestemmer seg for å peise på. Med mye av det samme. De skal ha kreditt for at de gjennom hele skiva har en syk energi. For min del blir det for mye av det gode og det kveler gleden min med denne plata.
Sånn føles det i hvert fall om jeg hører gjennom hele skiva. Settes bare et par låter på er det gøy som bare det, men etter fire eller fem låter på rad får jeg det litt i halsen. Det blir for mye på en gang.
Ryktene jeg hadde hørt om The School var (nok) et postpunk inspirert band. Etter endt lytteprosess må man si at ryktene hadde delvis rett. Det er riktignok andre elementer her også, men greia er gjort så mange ganger nå at det er vanskelig å få det bra til i denne sjangeren. Selv om de greier det på enkelte låter, faller helheten i det gjennom. Om jeg skal anbefale en låt må det bli Miss England.
6/10
|
