Amerikansk metals nye hærførere?
Mastodon fikk et aldri så lite gjennombrudd i Norge ifjor. Den glimrende "Leviathan", og påfølgende oppvarmingskonserter for Slayer og Iron Maiden gjorde at mange åpnet øyne for Atlanta kvartetten. For engangs skyld når det var snakk om et nytt amerikansk hardrockband, var det ikke snakk som kjipinger med masker eller emo-sveiser som spilte nu-metal eller en eller annen oppbrukt form for metalcore. Mastodon stod for noe eget, først og fremst skiller de seg først ut ved at de ikke prøver å omfavne de største lyttergruppene. Til det blir musikken for kompleks. Som et direkte svar på tidligere gode kritikker valgte gutta å smi mens jernet var varmt. "Call of the Mastodon", en slags b-side og samle CD ble sluppet tidligere i år som et forvarsel på det som skulle bli høstens hardeste hype: "Blood Mountain".
Som vanlig er det episke temaer som er gjennomgående. Man har beveget seg vekk fra Moby Dick og sjøuhyrer til monstre dypt inne i skogen. Nødvendigvis ikke så veldig spennende, men så er Brent Hinds og Troy Sanders vokal mest å regne som en deltidsjobb. For all del, de har tøffe stemmer på en Aaron Turner (ISIS) aktig måte som de klarer å tilpasse de ulike instrumentale partiene, men det er på gitar at jobben virkelig blir gjort. Det er mektige riff som blir levert i rikelig antall, noe som også er gjennomgående for hele plata.
Musikalsk finner man mange referanser. Bruken av harmoniserte gitarer sender tankene til et litt råere Iron Maiden, samtidig som låtene har en kompleksitet som minner mye om Metallicas' "...and justice for all". Trekker man tråden litt lenger vil man også høre aggressiviteten og intensiteten til for eksempel Pantera, Slayer og de seigere partiene til The Haunted, blandet med enkelte av dronepartiene til ISIS.
Det som gir Mastodon et særpreg er trommingen til Brann Dailor. Fra første sekund skjønner man at han spiller på et stort register, og kombinerer taktskifter og en enorm variasjon som nærmest gjør ham til frontfigur i bandet. Alt i alt blir det resultatet veldig variert, og det er mye lyd som skal gjennom ørene. Blant høydepunktene finner man den litt neddempede Sleeping Giant og den ekstremt progressive Capillarian Crest. Disse beskriver plata på en utpreget måte: Kompleks, variert og kompromissløs, og summerer man det, klarer de å følge opp "Leviathan" og svare på hypen de har fått.
8/10
|
<< Les flere anbefalinger
|
|
|
|
|
|
