Tom Petty & The Heartbreakers
Hypnotic Eye
Tøff tittel, tøff musikk
Tom Petty & The Heartbreakers holder aktivitetsnivået oppe. Med Hypnotic Eye gir de ut sitt 13. studioalbum sammen. Det er, med overlegg, mindre bluesbasert enn forgjengeren Mojo fra 2010. For da bandet startet innspillingsprosessen allerede i 2011, var målet å finne igjen uttrykket fra deres første album på siste halvdel av 1970-tallet.
Det er vanskelig å hente frem den helt samme råskapen som var så synlig på de tidligere utgivelsene, men musikerne klarer i stor grad å nærme seg det de en gang hadde. Det tilbakevendte blikket er merkbart, selv om det ikke fremstår som noen klam hånd over Petty og hans kompanjonger. Hypnotic Eye er ingen retro-skive, til tross for ønsket om å finne frem til holdepunkter fra herrenes tidligere produksjoner. Det er ingen overdreven nostalgi som ligger til grunn for bandets nye låter, men mer det å undersøke deres da mindre rutinerte, men desto mer uredde prestasjoner som yngre musikere.
Bandet nøler heller ikke, men går rett på sak og viser at de mener alvor. Singelen American Dream Plan B åpner albumet med sitt direkte, grumsete fuzzriff og småsløv vokal, etterfulgt av Fault Lines, som har en herlig beat med elegant bruk av ride-cymbalen og lekre riff som fyller ut Pettys sanglinjer, og Red River med den gjenkjennelige Petty-rocken der drivende gitarer og melodiøse vers og refrenger er hovedingrediensene.
Tempoet roes i låter som Full Grown Boy og Sins Of My Youth, men Petty og kameratene viser at de også behersker det formatet, hvor spesielt det nydelige og følsomme gitarspillet må trekkes frem. Nokså ordinære, men likefullt gode rockelåter får vi i All You Can Carry, Forgotten Man og U Get Me High. Blues-røttene finner fotfeste i låter som Power Drunk og Burnt Out Town, før stemningsfulle Shadow People og bonussporet, Playin' Dumb, runder av det hele.
Hypnotic Eye mangler de åpenbare hitlåtene, men har en jevnhet over seg som gjør det til et gjennomført godt album. Som låtskriver er Petty i verdenstoppen og samspillet mellom hovedpersonen og The Heartbreakers er fortsatt både lekent, kreativt og stødig. Det er et lagspill, men skal man trekke frem enkeltinstrumenter, er det uten tvil gitarene. Gjennom hele albumet er det et fantastisk gitarspill som leveres både i form av riff, soloer og fyll. Det er med på å løfte låtene et ekstra hakk, og står i etterkant kanskje igjen som det aller mest gledelige med Tom Petty & The Heartbreakers sin nye utgivelse.
Artistens hjemmeside her.
Det er vanskelig å hente frem den helt samme råskapen som var så synlig på de tidligere utgivelsene, men musikerne klarer i stor grad å nærme seg det de en gang hadde. Det tilbakevendte blikket er merkbart, selv om det ikke fremstår som noen klam hånd over Petty og hans kompanjonger. Hypnotic Eye er ingen retro-skive, til tross for ønsket om å finne frem til holdepunkter fra herrenes tidligere produksjoner. Det er ingen overdreven nostalgi som ligger til grunn for bandets nye låter, men mer det å undersøke deres da mindre rutinerte, men desto mer uredde prestasjoner som yngre musikere.
Bandet nøler heller ikke, men går rett på sak og viser at de mener alvor. Singelen American Dream Plan B åpner albumet med sitt direkte, grumsete fuzzriff og småsløv vokal, etterfulgt av Fault Lines, som har en herlig beat med elegant bruk av ride-cymbalen og lekre riff som fyller ut Pettys sanglinjer, og Red River med den gjenkjennelige Petty-rocken der drivende gitarer og melodiøse vers og refrenger er hovedingrediensene.
Tempoet roes i låter som Full Grown Boy og Sins Of My Youth, men Petty og kameratene viser at de også behersker det formatet, hvor spesielt det nydelige og følsomme gitarspillet må trekkes frem. Nokså ordinære, men likefullt gode rockelåter får vi i All You Can Carry, Forgotten Man og U Get Me High. Blues-røttene finner fotfeste i låter som Power Drunk og Burnt Out Town, før stemningsfulle Shadow People og bonussporet, Playin' Dumb, runder av det hele.
Hypnotic Eye mangler de åpenbare hitlåtene, men har en jevnhet over seg som gjør det til et gjennomført godt album. Som låtskriver er Petty i verdenstoppen og samspillet mellom hovedpersonen og The Heartbreakers er fortsatt både lekent, kreativt og stødig. Det er et lagspill, men skal man trekke frem enkeltinstrumenter, er det uten tvil gitarene. Gjennom hele albumet er det et fantastisk gitarspill som leveres både i form av riff, soloer og fyll. Det er med på å løfte låtene et ekstra hakk, og står i etterkant kanskje igjen som det aller mest gledelige med Tom Petty & The Heartbreakers sin nye utgivelse.
Artistens hjemmeside her.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>