Team Me, ja. Originalt soloprosjektet til Marius Drogås, som etter å ha lagd noen låter fikk med noen venner, ble Spellemannsvinnere og fikk stor oppmerksomhet i utlandet. To år har det gått siden Elverums-banden levde opp til en enorm hype, og slo nesten fulltreffer med To The Treetops!, før de nå presenterer det etterlengtede «vanskelige» andrealbumet.

Forrige runde hadde Team Me en flust av gripende låter. Førstesporet spesifikt var, etter min mening, én av 2012s beste norske låter. Sekstetten har dristet seg ved å matche navnet på åpneren på andreplata. Riding My Bicycle (From Feddersensgate 5A to Møllervegen 31) beseirer ikke sin navnebror, men er pent krydra med mye detaljer og et dynamisk, synthprega lydbilde. Etter to minutter noenlunde teatralsk av seg, men allerede har skiva den samme Sufjan Stevens-lukta som de gjorde til sitt eget på forrige plate. Men de viser også på Kick & Curse, en potensiell radiohit, at de kanskje sitter litt for fast i samme spor som før. Begge låter gir et inntrykk av hva som kan forventes av det resterende albumet.

Did We Lose Something Here? er en skikkelig gladlåt, forøvrig, som jeg er sikker på vil pyntes med dans og farget konfetti på flere konserter i fremtiden. Faktisk er det en hel drøss med låter her som sannsynligvis vil lovprises av fansen, for håndverket er mer enn holdbart. Man-Eating Machine og The All Time High, for eksempel, skjerpet oppmerksomheten min på flere av gjennomlyttingene.

På en annen side sitter jeg også og lytter på Are You Still In Love, og tenker at dette ikke er noen dramatisk overhaling fra To The Treetops!. Låtene har derfor ikke samme punch og gripekraft som førstegang. Over halvveis inn i plata, føler jeg ennå ikke samme magi som før. Jeg savner kicket jeg fikk av Show Me og Weathervanes & Chemicals. I forhold til dem blir, for eksempel, sistesingel The All Time High, og sluttens tittelspor, småbleike. Jeg synes det er fint, men det setter ikke en ordentlig støkk i meg.

Blind As Night er definitivt en plate med kvalitet, og godt innhold, det må ikke misforstås. Denne melankolske lykkepatruljen har funnet sin egen sound som de tviholder på. Utenom å være mørkere og mer dramatisk, er det er lite nyvinninger å finne her. For de som allerede elsker bandet for musikken de har laget før og ønsket mer av debuten, vil treffe jackpot ved å ta med seg denne skiva hjem fra platesjappa på vei hjem fra skole eller jobb. For min egen del, mangler det magiske som de viste på debuten, og med én av mine favoritter Bringebærveien 33 fra Female Lead EPen. Jeg håpet på bli tatt med til et nytt og fantastisk sted som skulle overgå alle fantasier og forventninger, men istedet føler jeg at jeg har vært her før.