Regan Farquhar er Busdriver og veldig, veldig alternativ.
Han er en av de mest unike rapperne for tiden og rapper, eller synger, gjerne over beats som minner mer om elektropop enn hip hop. Busdriver er artisten som viser deg at du egentlig har likt hip hop hele livet, du har bare ikke vært klar over det selv. Jo gladere du er i hip hop fra før av, jo vanskeligere er det å kaste fra seg alle fordommer og virkelig lytte til et Busdriver-album.
Perfect Hair er hans tiende studioalbum og et skritt tilbake i tiden, tilbake mot starten av karrieren hans. Det er litt mindre party, litt mer utilgjengelig, og til tider mye bedre.

Albumet åpner med låta Retirement Ode og jeg blir med en gang fylt av håp, for det er denne flotte blandingen av hip hop og elektronisk musikk som gjør at Busdriver skiller seg fra annen alternativ hip hop. Noen ganger treffer han blandingsforholdet helt perfekt, og da er han milevis foran alle andre. Det er synd at han ikke klarer å vente lenger enn til andresporet før han roter seg bort i jålete elektronika.

På tredjelåta, Ego Death, har Busdriver med seg veteranen Aesop Rock og stjerneskuddet Danny Brown. Elektronikaen får en pustepause, sårt trengt etter slitsomme Bliss Point, og Busdriver viser lyriske muskler istedet. Han leverer et heftig vers hvor han utklasser Aesop Rock på nettopp det Aesop har bygd karrieren sin på: poetiske og ugjennomtrengelige tekster. Det er litt av en bragd. Dette er albumets utvilsomme høydepunkt, og et ideal å strebe etter. Hadde hele albumet vært på dette nivået ville det vært en utvilsom klassiker.

Albumet er opp og ned, frem og tilbake. Det veksler mellom seige og hyperaktive beats, mellom rapping og synging. Busdriver har en imponerende flow og er en skikkelig god rapper, men innimellom antyder han at han like gjerne kunne frontet et indiepop-band. Det blir uheldigvis fort litt rotete og ufokusert. Hvis Busdriver hadde lagd et album à la Outkast sitt Speakerboxxx/The Love Below med en ren hip hop-del og en ren elektronika-del tror jeg han hadde eksplodert inn i mainstreamen, men det er ikke greia hans. Det skal være litt innviklet og slitsomt å høre på, og det er meningen at man ikke skal vite hva neste låt vil inneholde. Til tider passer det skikkelig godt, som når lystige Upsweep kommer etter mørke Ego Death. Overgangen er så overraskende at jeg lurer på om jeg har shufflet over til et bonusspor. Senere i albumet, når mørke Motion Lines blir avløst av en 8-bit lignende beat på Eat Rich, blir dessverre spranget for stort.

Det er et ambisiøst album, men det lander ikke helt. Det er definitivt et skritt i riktig retning sammenlignet med Beaus$Eros, hans forrige plate, som var et sukkersøtt, pastellfarget album. Hvis Beaus$Eros var twee er Perfect Hair pop-punk. Hovedproblemet med Perfect Hair er at det aldri blir så engasjerende som det vil være. Det blir ikke den emosjonelle berg- og dalbanen Busdriver prøver å få med lytterne sine på. Det er leken optimisme og mørk selvforakt om hverandre, men det er bare noen få låter som er overbevisende nok til at det føles som om Busdriver faktisk utleverer seg selv.