”The Decemberists” handler om EN mann. Liten av vekst, men en stor låtskriver i besittelse av en penn like viktig som Shakespeare og Ibsen sin. Mannen heter Colin Meloy, og han leder bandet gjennom dette mesterstykke av en pop/rock skive, i ca 60 minutter til ende. Å sammenligne Meloy med Shakespeare, høres overdrevent ut, men denne ordsmeden lager nye ord i sine tekster, der han skaper nye konseptuelle temaer for hvert album. Han utvider det engelske språk med ord som ikke fantes, akkurat slik Shakespeare gjorde for snart 400 år siden.

”The Crane Wife” er ”The Decemberists” 3. fullengder, hvis vi ser bort i fra ”Castaways & Cutouts” fra 2002. Det er noe som føles veldig riktig med dette albumet. Bandet har funnet den perfekte miksen mellom de teatralske visene og den perfekte poplåt. Lekent piano, frekkere gitarklimpring, taktfaste trommer, en pikant og særskilt vokal er faktorer som gjør denne platen til det den er, et av årets aller beste utgivelser.

Det ville vært en rein skjær løgn å hevde at ”The Decemberists” er ett radiovennelig band, med låter på oppimot ti minutter blir det ikke særlig kommersielt. Men Meloys tekster er som en liten novelle, en låt du kan fordype og forelske deg i, samt snurre om igjen og om igjen. Ett av platens store lyspunkter er derfor de korteste låtene som; ”Yankee Bayonet”, ”O’Valencia” og ”Summersong”. Fantastiske fengende poplåter, som klistrer et lite moteriktig smil over hele det rocka indietrynet ditt. Kanskje alle får høre ”The Decemberists” på radioen snart? Det er lov å håpe.

Til slutt, husk at det per definisjon er ulovlig å laste ned musikk, kjøp derfor denne plata, du kommer uansett til å skjemmes over å mangle ”The Crane Wife” i cd hylla di. Og du vil vel ikke skjemmes over cd hylla di?

9/10