Opptaktene til AC/DCs femtende internasjonale studioalbum har definitivt ikke vært blant de mest stillegående. Da bandet i april annonserte at de skulle trekke inn i Vancouver Studios med Brendan O’Brien, uten rytmegitarist, riffmaker og grunnlegger Malcolm Young, fikk nok mange fans en dårlig følelse vedrørende bandets fremtid, ikke ubegrunnet. Da bandet i september annonserte sitt nye albumet, kunne de også bekrefte at Malcolm var blitt dement og var ferdig i bandet for godt. Da også trommis Phil Rudd fikk medienes søkelys mot seg etter å ha forsøkt å hyre leiemorder, og heller ikke var med i videoen for førstesingel Play Ball, har hans status som bandmedlem vært høyst usikker. Det har med andre ord vært mer oppmerksomhet rundt en ny fullengder fra de australske rockerne enn på riktig lenge.

Videoen til Play Ballviser at bandet ikke akkurat har modnet nevneverdig siden sist, og er allerede av naturlige årsaker blitt en favoritt blant flere sportskanaler. Slik skal det være hos AC/DC. Straight forward, upolert rock n’ roll, ingen ballader. Rett og slett fem musikere som har det gøy når de spiller. Det har derfor heller ikke vært helt fritt for kritikk rettet mot bandet fordi det kan låte for likt; til det har Angus Young uttalt ”I’m sick to deaht of people saying we’ve made 11 albums sounding exactly the same. In fact, we’ve made 12 albums sounding exactly the same” . I så måte føyer Rock or Bust seg inn i rekken som nummer 13.

Forgjengeren, Black Ice, er bandets lengstvarende album med 56 minutters spilletid. Rock or Bust er derimot bandets korteste album noensinne, med mindre enn 35 minutters spilletid, den gamle rekorden fra 1983s Flick of the Switch blir slått med god margin. Da intet mindre enn fire sanger har ”rock” i tittelen, er vel det meste avgjort med den saken. Normalt sett har AC/DCs plater de siste 25 årene åpnet svært bra, men så ikke klare å følge helt opp på andre halvdel. De to singlene sørger riktig nok for en god start på albumet, før det så kommer flere spor som aldri helt når toppen. Men fra Hard Times (skrevet med Malcolm i tankene her?) og utover er det full rulle resten av albumet.

Brian Johnson har sagt at han foreslo at albumet burde hete Man Down som en hyllest til den falne leder. Selv om Malcolm ikke spiller på albumet, har han definitivt sterke bidrag; sammen med sin bror Angus, er han kreditert på samtlige 11 spor, og han musikalske bidrag forblir dermed intakt og så denne gangen. At hans gitartraktering blir overtatt av nevøen Stevie Young, faller nok også i god jord. Stevie tar opp arven fra Malcolm på glimrende vis, og viser at han absolutt er sine onklers nevø. Foruten er lysende karriere som gitarist for Starfighters (som varmet opp for nettopp AC/DC under deres Back in Black-turne) har han også tidligere steppet inn i Malcolms sted, da onkelen var på rehabilitering på 80-tallet. Brian, som er eldstemann i bandet med sine 67 år, uttalte at han muligens kom til å gi seg etter forrige verdensturne den dagen han ikke klarer å holde ut et helt show lenger. Skal vi basere det på hans prestasjoner på Rock or Bust, er nok pensjonsalderen fremdeles noes lysår unna.

Til tross for motgangen, har AC/DC gitt ut nok et helstøpt produkt med alle obligatoriske AC/DC-faktorer. Malcolm skal visstnok ikke ha hørt albumet enda, men får han det vil han garantert være stolt over at hans livsverk går videre med flagget til topps.