Ribozyme – Blacklist Mercy
Kan man endelig lukte et lite gjennombrudd for de hardt turnerende askøyværingene?
Først å fremst kan man vel bare gjøre en ting klart. Hadde det vært full rettferdighet i musikkverdenen, hadde Ribozyme fått et gjennombrudd for lenge siden. Og hovedgrunnen er rett og slett alt arbeidet de har lagt ned. Det finnes få band i Norge om noen som har turnert så massivt og lagt inn så mye penger og tid i bandet som det Ribozyme har. Dessverre finnes det utallige band som Ribozyme som ikke får oppmerksomheten, og støtten som de fortjener. Men for guttene fra Askøy kan det forhåpentligvis være et lys i tunnelen. For på ”Blacklist Mercy” leverer de et musikalsk produkt de kan være stolte av.
Bare for å få unna referanse rammen med en gang, kan man jo fastslå at de er inspirert av Tool. En kan høre dem og flere lure inne i låtene, Incubus, kan man også nevne for så vidt. Men først og fremst så har de en sound som selv med likheter til andre band, låter ganske særegent.
Platen åpner hardt, og som spor nr to kommer singelen som har surret litt på svisj, med god grunn, ”Climbing Sidewalks”. En litt utypisk Ribozyme låt, litt mer rett fram rocka enn det de leverer på resten av plata, men ikke rart dette ble singelen. For min del er det en av de bedre norske ”rocke” låtene som er levert i år. Man kjenner blodet fosse mot hodet og lysten til å riste kroppen etter gitaren og trommene er voksende. Og Ribozyme fortsetter i det harde sporet på begynnelsen av plata og tredje sporet er den Incubus aktige låten ”Resist your bones”. Det er når det låter hardt det også låter best. Og det er hardt, til tider brutalt, og tungt i begynnelsen.
Utover platen, dabber tempoet litt av, noen låtene blir litt roligere og for min del synker platen på det. De rolige låtene er ikke like engasjerende som de litt tyngre. Jeg selvmotsier meg selv litt, for ”Acceleration Atheist” er noe av det roligste på plate, men også noe av det vakreste. Stemmeprakten til Kjartan Ericsson kan man ikke annet enn å skryte høyt av. Samme hvor tungt eller rolig det låter, så gir vokalen låtene et ekstra løft.
Problemet til Ribozyme, og for den slags skyld mange band i samme sjanger, er at de på en måte drukner litt i mengden. Det skal låte revolusjonerende bra for å utmerke seg. Og det er litt av problemet med denne platen, den er på sitt beste fantastisk bra, men har også noen perioder hvor ting ikke er på samme nivå.
For å avslutte så er tredje platen til Ribozyme vel verdt å sjekke ut. Selv om denne platen ikke når helt opp til toppscore, så vil alle som opplever dem live, skjønne hvorfor de betraktes som et av Norges mest rutinerte og beste live band. Anbefalingen er dermed å anskaffe seg platen, sjekke når Ribozyme spiller i ditt nabolag, og oppleve melodisk hardrock på sitt beste live.
8/10
Bare for å få unna referanse rammen med en gang, kan man jo fastslå at de er inspirert av Tool. En kan høre dem og flere lure inne i låtene, Incubus, kan man også nevne for så vidt. Men først og fremst så har de en sound som selv med likheter til andre band, låter ganske særegent.
Platen åpner hardt, og som spor nr to kommer singelen som har surret litt på svisj, med god grunn, ”Climbing Sidewalks”. En litt utypisk Ribozyme låt, litt mer rett fram rocka enn det de leverer på resten av plata, men ikke rart dette ble singelen. For min del er det en av de bedre norske ”rocke” låtene som er levert i år. Man kjenner blodet fosse mot hodet og lysten til å riste kroppen etter gitaren og trommene er voksende. Og Ribozyme fortsetter i det harde sporet på begynnelsen av plata og tredje sporet er den Incubus aktige låten ”Resist your bones”. Det er når det låter hardt det også låter best. Og det er hardt, til tider brutalt, og tungt i begynnelsen.
Utover platen, dabber tempoet litt av, noen låtene blir litt roligere og for min del synker platen på det. De rolige låtene er ikke like engasjerende som de litt tyngre. Jeg selvmotsier meg selv litt, for ”Acceleration Atheist” er noe av det roligste på plate, men også noe av det vakreste. Stemmeprakten til Kjartan Ericsson kan man ikke annet enn å skryte høyt av. Samme hvor tungt eller rolig det låter, så gir vokalen låtene et ekstra løft.
Problemet til Ribozyme, og for den slags skyld mange band i samme sjanger, er at de på en måte drukner litt i mengden. Det skal låte revolusjonerende bra for å utmerke seg. Og det er litt av problemet med denne platen, den er på sitt beste fantastisk bra, men har også noen perioder hvor ting ikke er på samme nivå.
For å avslutte så er tredje platen til Ribozyme vel verdt å sjekke ut. Selv om denne platen ikke når helt opp til toppscore, så vil alle som opplever dem live, skjønne hvorfor de betraktes som et av Norges mest rutinerte og beste live band. Anbefalingen er dermed å anskaffe seg platen, sjekke når Ribozyme spiller i ditt nabolag, og oppleve melodisk hardrock på sitt beste live.
8/10
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>