Blir man i dårlig humør av dette bør man vurdere innleggelse på psykiatrisk avdeling et sted. Greit nok at ikke alle tekstene er av det mest oppmuntrende slaget, men for en energi melodiene utøver.

Undertegnede kjører pizza i vår alles kjære hovedstad. De tre siste vaktene mine har jeg kontinuerlig hørt på denne skiva. Det er virkelig forløsende på humøret. Se for deg at du har dårlig tid, og blir sittende fast i krysset på Carl Berner i rushtida, ikke veldig morsomt. I stedet for å forbanne seg over situasjonen setter du på Automata. Danser, klapper, slår takten på dashbordet og kauker i vei på låtene. Da er det plutselig bare gøy med rushtrafikk.

Bandet kaller selv musikken for balkankøntri. Det er en term jeg kan leve med. Selv vil jeg klassifisere dem som en krysning av folkemusikk fra østblokkland, Beach Boys og The Decemberists.

Det skal sies at ikke alle låtene er forrykende energibomber av galskap, det finnes noen lavmælte låter også. Som ”Paris, 1940”, en langsom og seig masse av en låt med den fine tekststrofen, ”the whiskey burns, but alcohol makes sense”.

Avslutningslåta, ”Never Ever”, skiller seg utfra resten av plata. Den kan minne om en Elliott Smith sang, både i tema og vokalbruk.

Automata gjør The Captain and Me til årets mest spennende debutant i mine øyne. Ikke bare er plata sterkt anbefalt, det er også på pensum å oppleve bandet live. For det er artig det.

8/10