The Captain & Me - Automata
En energibombe av rytmer og koringer.
Blir man i dårlig humør av dette bør man vurdere innleggelse på psykiatrisk avdeling et sted. Greit nok at ikke alle tekstene er av det mest oppmuntrende slaget, men for en energi melodiene utøver.
Undertegnede kjører pizza i vår alles kjære hovedstad. De tre siste vaktene mine har jeg kontinuerlig hørt på denne skiva. Det er virkelig forløsende på humøret. Se for deg at du har dårlig tid, og blir sittende fast i krysset på Carl Berner i rushtida, ikke veldig morsomt. I stedet for å forbanne seg over situasjonen setter du på Automata. Danser, klapper, slår takten på dashbordet og kauker i vei på låtene. Da er det plutselig bare gøy med rushtrafikk.
Bandet kaller selv musikken for balkankøntri. Det er en term jeg kan leve med. Selv vil jeg klassifisere dem som en krysning av folkemusikk fra østblokkland, Beach Boys og The Decemberists.
Det skal sies at ikke alle låtene er forrykende energibomber av galskap, det finnes noen lavmælte låter også. Som ”Paris, 1940”, en langsom og seig masse av en låt med den fine tekststrofen, ”the whiskey burns, but alcohol makes sense”.
Avslutningslåta, ”Never Ever”, skiller seg utfra resten av plata. Den kan minne om en Elliott Smith sang, både i tema og vokalbruk.
Automata gjør The Captain and Me til årets mest spennende debutant i mine øyne. Ikke bare er plata sterkt anbefalt, det er også på pensum å oppleve bandet live. For det er artig det.
8/10
Undertegnede kjører pizza i vår alles kjære hovedstad. De tre siste vaktene mine har jeg kontinuerlig hørt på denne skiva. Det er virkelig forløsende på humøret. Se for deg at du har dårlig tid, og blir sittende fast i krysset på Carl Berner i rushtida, ikke veldig morsomt. I stedet for å forbanne seg over situasjonen setter du på Automata. Danser, klapper, slår takten på dashbordet og kauker i vei på låtene. Da er det plutselig bare gøy med rushtrafikk.
Bandet kaller selv musikken for balkankøntri. Det er en term jeg kan leve med. Selv vil jeg klassifisere dem som en krysning av folkemusikk fra østblokkland, Beach Boys og The Decemberists.
Det skal sies at ikke alle låtene er forrykende energibomber av galskap, det finnes noen lavmælte låter også. Som ”Paris, 1940”, en langsom og seig masse av en låt med den fine tekststrofen, ”the whiskey burns, but alcohol makes sense”.
Avslutningslåta, ”Never Ever”, skiller seg utfra resten av plata. Den kan minne om en Elliott Smith sang, både i tema og vokalbruk.
Automata gjør The Captain and Me til årets mest spennende debutant i mine øyne. Ikke bare er plata sterkt anbefalt, det er også på pensum å oppleve bandet live. For det er artig det.
8/10
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>