Gutta i Chicago-bandet Fall Out Boy er ute med sitt fjerde album siden bandet ble dannet i 2001. Fall Out Boy er veldig populær i hjemlandet, men har ikke oppnådd like stor suksess utenfor USA. Likevel fikk de en stor hit fra det forrige albumet med låten ”Sugar, We’re Goin’ Down”. Så spørs det om Fall Out Boy klarer å ri på den pop-punk-bølgen som har kommet med band som My Chemical Romance og Panic! At The Disco. Det sies jo også at Fall Out Boy er gode kompiser med Panic! At The Disco.

Det er rapperen Jay-Z som introduserer platen under låten ”Thriller”, og derfra vet man hva man kommer til å få høre. Det er tradisjonell pop-punk som er fengende de første gangene man hører låtene, og som er oppbygd på en slik måte at man skal synge med på refrengene. Albumets beste låter kommer i begynnelsen, for etter hvert så blir man lei av å høre stort sett det samme om og om igjen. Første gangen jeg hørte ”This Ain’t A Scene It’s An Arms Race” trodde jeg at jeg hørte på en ny singel fra Backstreet Boys, men etter hvert som jeg har hørt på låten så er det kanskje albumets høydepunkt, og låten vil definitivt bli spilt på mange forspill i tiden fremover. På låten ”Hum Hallelujah” er der et parti som minner veldig om Leonard Cohens ”Hallelujah” og siste låten ”I’ve Got All This Ringing In My Ears And None On My Fingers” (spesielt refrenget) drar sterke paralleller til vokalen på Silverchairs ”Diorama”-album.

Selv med hjelp fra en av verdens største rappere så blir albumet dessverre altfor forutsigbart og ordinært. Ja, her er fengende låter, men ikke låter som vil vare i flere måneder fremover. Men jeg tror at flere folk i Norge vil kjenne til Fall Out Boy etter denne utgivelsen enn hva som var tilfelle før.

5/10