Fall Out Boy - Infinity on High
Ordinær pop-punk
Gutta i Chicago-bandet Fall Out Boy er ute med sitt fjerde album siden bandet ble dannet i 2001. Fall Out Boy er veldig populær i hjemlandet, men har ikke oppnådd like stor suksess utenfor USA. Likevel fikk de en stor hit fra det forrige albumet med låten ”Sugar, We’re Goin’ Down”. Så spørs det om Fall Out Boy klarer å ri på den pop-punk-bølgen som har kommet med band som My Chemical Romance og Panic! At The Disco. Det sies jo også at Fall Out Boy er gode kompiser med Panic! At The Disco.
Det er rapperen Jay-Z som introduserer platen under låten ”Thriller”, og derfra vet man hva man kommer til å få høre. Det er tradisjonell pop-punk som er fengende de første gangene man hører låtene, og som er oppbygd på en slik måte at man skal synge med på refrengene. Albumets beste låter kommer i begynnelsen, for etter hvert så blir man lei av å høre stort sett det samme om og om igjen. Første gangen jeg hørte ”This Ain’t A Scene It’s An Arms Race” trodde jeg at jeg hørte på en ny singel fra Backstreet Boys, men etter hvert som jeg har hørt på låten så er det kanskje albumets høydepunkt, og låten vil definitivt bli spilt på mange forspill i tiden fremover. På låten ”Hum Hallelujah” er der et parti som minner veldig om Leonard Cohens ”Hallelujah” og siste låten ”I’ve Got All This Ringing In My Ears And None On My Fingers” (spesielt refrenget) drar sterke paralleller til vokalen på Silverchairs ”Diorama”-album.
Selv med hjelp fra en av verdens største rappere så blir albumet dessverre altfor forutsigbart og ordinært. Ja, her er fengende låter, men ikke låter som vil vare i flere måneder fremover. Men jeg tror at flere folk i Norge vil kjenne til Fall Out Boy etter denne utgivelsen enn hva som var tilfelle før.
5/10
Det er rapperen Jay-Z som introduserer platen under låten ”Thriller”, og derfra vet man hva man kommer til å få høre. Det er tradisjonell pop-punk som er fengende de første gangene man hører låtene, og som er oppbygd på en slik måte at man skal synge med på refrengene. Albumets beste låter kommer i begynnelsen, for etter hvert så blir man lei av å høre stort sett det samme om og om igjen. Første gangen jeg hørte ”This Ain’t A Scene It’s An Arms Race” trodde jeg at jeg hørte på en ny singel fra Backstreet Boys, men etter hvert som jeg har hørt på låten så er det kanskje albumets høydepunkt, og låten vil definitivt bli spilt på mange forspill i tiden fremover. På låten ”Hum Hallelujah” er der et parti som minner veldig om Leonard Cohens ”Hallelujah” og siste låten ”I’ve Got All This Ringing In My Ears And None On My Fingers” (spesielt refrenget) drar sterke paralleller til vokalen på Silverchairs ”Diorama”-album.
Selv med hjelp fra en av verdens største rappere så blir albumet dessverre altfor forutsigbart og ordinært. Ja, her er fengende låter, men ikke låter som vil vare i flere måneder fremover. Men jeg tror at flere folk i Norge vil kjenne til Fall Out Boy etter denne utgivelsen enn hva som var tilfelle før.
5/10
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>