Etter å ha lest beskrivelsen av bandet på deres myspace sider mottok jeg denne skiva med store forhåpninger. Bandbeskrivelsen på myspace var saksing av surmulende kritikere. Okei, tenkte jeg, det må være et band man enten hater eller elsker.

Cryptograms er ikke den provoserende plata jeg trodde det var, er vel første konklusjonen min. Åpningssporet er en nesten tre minutter lang intro, derav spornavnet intro tipper jeg. Den hjelper oss som lyttere å bryte ned verden slik vi kjenner den, for så å bygge en dør som åpner Deerhunters verden for oss.

Det er seig tåke som møter oss i denne verdenen. Litt seigere enn andre band som er på samme bølge, som blant annet våre egne(sett med nasjonalistiske øyne) Serena Maneesh og 120Days. Cryptograms er ei skive som musikalsk befinner seg i en krysning mellom kraut, shoegaze og plingplong. Jeg må ærlig innrømme at etter mange gjennomlyttinger går fremdeles mange av låtene meg hus forbi, som intetsigende små musikksnutter. Men innimellom dukker det opp noen flotte partier, som låten strange lights. Det er en flott poplåt ikledd en lavmelt støyende drakt. Herifra og ut skifter Cryptograms litt retning, det virker som Deerhunter kommer seg ut av tåken og været klarner opp.

Det musikalske høydepunktet på plata er avslutningen av tittelkuttet, som er så intenst at jeg tror hjertet mitt hoppet ut av rytme de første gangene jeg hørte det. Må spilles høyt.

Oppsummerende vil jeg hevde at Cryptograms er et album man fint greier seg uten, det er bare ett av mange i en bølge som skyller over oss av kraut og shoegaze.

6/10