Danske heavy metal/ hardrock-bandet Volbeat lanserte 2. august 2019 sitt syvende album, Rewind, Replay, Rebound gjennom Republic Records. Bandet består i dag av medlemmene Micheal Poulsen som er vokalist og gitarist, Jon Larsen på trommer, Rob Caggiano som også er gitarist og Kasper Boye Larsen som bassist. Boye Larsen ble medlem i 2016 og er tidligere kjent gjennom heavy metal-band som The Kandidate og Withering Surface.

2019 har til nå vært et travelt år for danskene og når de først kaster ballen, ruller den utrolig fort når de først begynner. Allerede mot slutten av året 2018 og fram til vinteren 2019, oppholdte bandet seg stort sett i studio. Da våren kom, dro de sammen med Godsmack på turnè i USA som supportband. Poulsen og resten av medlemmene stanset ikke her, allerede den 26. juli reiste bandet igjen på turnè i USA på Knotfest Roadshow med Slipknot, Behemoth og Gojira m.fl.

Etter ett par gjennomlyttinger tenkte jeg at stilen har endret seg i retning mot punk, men etter hvert forsto at bandet har gjenopptatt den tradisjonelle blandingen av “chugging” og høyoktan rockabilly.

Innholdet i plata er tro mot tittelen og tekstene er fulle av dype refleksjoner med undertoner av nostalgi, og det er akkurat sånne kontraster som gjør at musikk og kunst blir til noe større og mer meningsfylt. Det er mange spennende elementer, og vi må si litt om Poulsens vokal. Vi er vant til å høre den dyptrørende røsten som kryper oppover ryggraden, men nå strekker han røsten til nye nydelige høyder. Tonene og klangen er renere og friere og en kan fort la seg bli revet med.

Det instrumentale samspillet mellom gitar, bass og trommer er alt fra røffe og harde til myke og klassiske. Bandet har også i denne omgang fått med seg Neil Fallon (Clutch) på låta «Die To Live» og tar deg med igjennom en brå, verbal oppvåkning. Det er rått å høre hvordan Poulsens nye vokal og Neil Fallons spenstige og røffe vokal kombineres. Gary Holt (i Exodus og i nyere tid Slayer) er med på Cheapside Sloggers og innleder sangen med en jevn og leken heavy metal fuzz på gitaren sammen med Jon Larsens lette tromming i bakgrunnen.

Poulsen er også kjent for å skrive sine egne tekster og har skrevet den første sangen på albumet Last Day Under The Sun. Tekstens innhold er inspirert av biografien til Johnny Cash, og har et nostalgisk preg over seg fordi den drar deg bakover i tid. Det er en nydelig klang fra gitaren med tre enkle akkorder som gjentas tre ganger før trommene smeller til.

I Pelvis On Fire får bassisten Larsen virkelig vist sin kunst, og får adrenalinet ditt til å stige i strofene « I like everything about you/yes I do/ yes I do/ yes I do/ yes I do”. Her gjenkjenner vi den typiske aggressive stilen til Volbeat og du kan virkelig slenge med håret.
Skuldrene og stemningen senkes med Rewind The Exit. Det er dype strofer i teksten som handler om å se objektivt på livet med ettertanke av en forsvunnet tid med lærdom «Hold on to your lifeline and be yourself/ Life is too short to be someone else».

When We Were Kids er også en av de dype, og en kan ikke se bort fra at det er mange gode historier og uoppklarte følelser i tekstene i dette albumet, og det er som å oppdage en ny side av bandet.

Men en kan også kaste seg inn i galskapen og sarkasmen som ligger i overflaten i sangen Sorry Sack Of Bones. Cloud 9 tenderer med klassisk puddel– rock stil, og er kanskje den sangen som kan oppfattes som tam. Den er ubestemmelig, men teksten er rå og endrer seg plutselig halvveis i en annen retning mot noe tyngre og dystert.

Noe av musikken får meg til å tenke på Green Day og Blink – 182 , et eksempel er Maybe I Believe. Bassen er selve fundamentet i sangen og flyter naturlig gjennom melodisamspillet med trommer og gitar. Det er ikke bare et godt håndverk, det er tøft og harmonisk, noe som viser at bandet kan både vokse og utvikle seg i mange ulike retninger.
Parasite varer i kun 37 sekunder og her viser det hvordan Volbeat og Poulsen bruker tiden sin effektivt. Hjernen din kan lett kjede seg umiddelbart inn i denne type sang, og du kan når som helst gå tilbake og få «dopet» ditt så ofte du vil.

Vokalen i Under The Influence får deg inn i konsertstemning, «Im under the Influence» gjentas flere ganger og en får lyst til å headbange og kaste seg inn i det mørke og ukjente farvannet som sangen fremprovoserer. En kan reflektere og oppsummere i sangen Immortal But Destructible, mye fordi sangen tvinger deg til å se tilbake på hvor du har vært, hvem du en gang var og hvor du er nå.

Det er en flott skive med mye variasjoner og resten er opp til dere lyttere.