The Sideways har medlemmer fra Nordmøre, men har vært basert i Trondheim lenge før debutalbumet The Sideways kom i 2016. På oppfølgeren Can't wait to arrive somewhere er de igjen inspirert av 90-tallsindie, 60-tallspsykedelia, 70-tallspowerpop, postrock og shoegaze.

Jeg liker alle disse genrene. Men de fleste låtene på det nye albumet mangler det lille ekstra. Så som på åpningen på side A (ja, det er en vinyl-lp): Something New. Den har psykedeliske stemninger og fin veksling mellom akustiske og elektriske gitarer. Men selv etter tre gjennomlyttinger fester ikke melodien seg. Det er noe uforløst over låta. Den fengende Can't wait er bedre, og jeg liker godt orgelet.

Heldigvis er side B bedre. Den åpner med platas klart beste låt, Solan, som har et herlig refreng, gitarkaskader og fine kontraster mellom mykt og hardt. Jeg liker også godt Hiding in Plain Sight, som har tøffe gitarer à la deLillos' Tøff i pyjamas, og andresinglen I'll Be Gone, med underfundig tekst, tøff bass og powerpopgitarer.



De siste låtene glir over i hverandre på lp-en, men ikke på Spotify og TIDAL, der låtrekkefølgen er annerledes. Helt til sist får vi balladen The End, som "ender" i peisknitring og en rolig instrumental spilt på tråorgel.

The Sideways har etter min mening de aller beste forbilder, og deres retro sound har nok et publikum. Men bare halvparten av sangene på Can't wait to arrive somewhere holder en høy standard. Bandets musikk er veldig "vanlig" og skiller seg lite ut fra andres. Så jeg håper at det løsner for The Sideways på den tredje plata.