Wolf Parade fra Canada ble skrytt opp av en samlet musikkpresse-flokk (indie-supergruppe osv.) da debutplata Apologies to the Queen Mary kom høsten 2005. Tittelen skal visstnok være en oppriktig unnskyldning fra bandet til passasjerferja med det rojale navnet, etter en alkoholrelatert (men relativt uskyldig) hærverksepisode om bord.
Denne ungdommelige energien gnistret fra scenen på Øya-festivalen samme sommer. Låtskriverne Spencer Krug og Dan Boekner spratt omkring, byttet stadig roller og instrumenter og leverte mellom krumspringene en litt klein hyllest til den norske aquavit-kulturen.
Senere kom to nye album, som også var godt likt, før bandet tok pause på ubestemt tid fra 2010.

I 2016 slo de tilbake med en EP (EP4). Albumcomebacket Cry, Cry, Cry kom året etter, og tok bandet i en mer melodiøs og blankprodusert retning. Denne plata ble fikk stort sett god mottakelse. Men noen hipstere begynte selvfølgelig å gnåle om at bandet var bedre før, nå hadde blitt så glatte, mista edgen, liksom. Cry, Cry, Cry var en oppvisning i låtskriverkunst, spør du meg, og deres beste plate.

Thin Mind fortsetter der forgjengeren slapp. Stilmessig er den såpass lik at plata mest høres ut som en forlengelse av Cry, Cry, Cry. Nærmest som del to av et dobbeltalbum der Boeckner står for umiddelbare rockelåter, mens Krug leverer mer snirklete komposisjoner. Dette bekrefter på et vis en spøk som Krug delte på sin Patreon-side (se lenke nedenfor) i høst: « A musician friend of mine has a joke that all songwriters really only have three or four songs, and they simply rewrite those few songs in different variations for the whole of their career.»

Om du hører etter finner du flere eksempler på kontinuitet i låtskriverstilen til Boeckner/Krug.

Julia Take Your Man Home, platas høydepunkt (pr. i dag), minner melodisk og strukturelt på Valley Boy fra forgjengeren, lyrisk er de likevel nokså forskjellige. Sistnevnte handler om Leonard Cohen, og hans nærmest symbolske dødsdato, dagen før Donald Trump vant presidentvalget i 2016. En gentleman forlot verden idet en bølle ble verdens mektigste mann. Protagonisten i Julia… er i ifølge låtskriver Krug «the toxic male version of myself”: «He's just sitting at the bar.
Carving shapes that look like dicks into the wood.»
Dan Bockners Forest Green ligner nokså mye på You’re Dreaming fra Cry Cry Cry, særlig i tempo og rytme. Låtenes tema synes også å ha visse likhetstrekk. Det handler om å ønske seg vekk, både i konkret og overført betydning, til et annet sted eller en annen sinnstilstand.



Wolf Parade marsjerer inn i sitt tredje tiår til velkjente toner og rytmer. De som ønsker seg en ny musikkrevolusjon får vente på at annet band. Vi som liker fengende, melodiøs rock med en lyrisk vri henger oss på.


Spencer Krugs Patreon-side