For å være helt ærlig så er jeg egentlig litt lei hele sjangeren indierock. Masse folk som kler seg rart og spiller rart bare for å skille seg ut, så klart ikke helt riktig, fortsatt. Poenget er at jeg synes det finnes mye oppskrytt og dårlig indie. Likevel, så er det noen av indiebandene som tar flere skritt i en positiv nyskapende retning. Forget Cassettes er et slikt band, og deres første album ”Salt” er faktisk en opplevelse i seg selv.

Forget Cassettes er et band fra Nashville i USA og i følge MySpace siden deres spiller de ”Indie”. De består av vokalist Beth Cameron, trommis Aaron Ford og multi-instrument/gitar Jay Leo Phillips. De to er da også som sikkert mange kjenner, tidligere medlemmer av ”… And You Will Know Us By The Trail Of Dead”. Til sammen utgjør de en sammensmeltning av artister med sinnssyk bandkjemi og de tre høres ut som minst fem på skiva.

”Salt” sparker i gang med et hardt emo-riff og undertegnende får en bakoversveis av ren overraskelse og beundring. Så stopper det helt opp og et herlig akustisk gitarspill akkompagnert av Beth’s utrolige stemme tar over. Sånn innledes førstesporet ”Venison” som strekker seg utover nesten hele 7 minutter. Det er også en liten oppsummering for resten av plata, kraftfulle, vakre, rolige og bråkete musikkepos som fort strekker seg over 5 minutter. Fortsatt finnes det aldri dødpunkt og spennende vrier og uventete overganger dukker opp konstant. Der ”Venison” avslutter begynner den herlige ”Queiro Quieres”, der Beth viser frem sin dype Bluesrock side av seg selv. Hun er med andre ord en god og variert vokalist som får rygghårene til å reise seg oftere enn du er forberedt på. Nummer tre på albumet, ”The Catch” som følger etter, er en reise for seg selv. Dette er også singelen, men herregud for en låt! Med trommebrekk og gitarspill som sender alle andre indieband tilbake til øvingslokalene i ren skam og misunnelse. Folk som leser dette har sikkert allerede reist skepsisen, men superlativene kan faktisk ikke bli mindre.

Forget Cassettes viser også nyskapende sider, der de trekker Blues, Nashville rock og elementer fra mer stillegående noise rock med slapp stil. Alternativt men veldig gjennomført og gjør at musikken fremstår som variert og veldig gripende. Som lytter blir man stadig imponert. Låtene ”My Maraschino” og ”Lonely Does It” er glimrende eksempler, rolige sanger med store musikalske høydepunkt. Etter et roligere parti, kommer spor nummer 8, ”Salt And Syncope” som enda melodiøs reise med røffere kanter. En type låt man bare vet fungerer stort live. Andre gode låter er ”Nicholas” og ”Tabula Rasa” og har jeg mer eller mindre trukket frem alle låtene av de totalt elleve, det sier vel kanskje litt om verket ”Salt”. Eneste negative å si er at de melankolske partiene ofte blir noe kjedelige, man føler man har hørt det før liksom. Litt sånn 90-talls indierock med litt ”PJ Harvey” vri. For det går ofte i formelen stille/bråk osv.

Ja ja, da gjenstår det bare å rulle terningen da. Forget Cassettes imponerer stort på debutskiva og alle som liker musikk burde unne seg å sjekke det ut. Ta deg 5 minutter fra hverdagen og lytt til ”The Catch” på MySpace. Da vil du snart dele samme synspunkt som meg, håper jeg i hvert fall. ”Salt” anbefales av hele mitt totalt overtalte hjerte!

9/10