Rutinerte Ted Leo and the Pharmacists har det med å levere gode album, og ”Living With The Living” er intet unntak. I over ti år har hovedpersonen, enten med eller uten de nevnte farmasøytene, gledet det amerikanske indiepublikummet med sin blanding av powerpunk, soul og pop. Høydepunktet hittil kan vel sies å være det solide albumet ”The Tyranny of Distance” fra 2001, mens årets ”Living With The Living” nok må nøye seg med en god andreplass.

Det er tydelig at Ted Leo er sint og oppgitt over den politiske situasjonen i USA om dagen. Albumet starter nemlig med den dystre spådommen om en ”Fourth World War”. Etter den noe irriterende introen, går albumet direkte over til friske ”Sons of Cain”. Punkbeat, handclaps og kjappe gitarer går aldri av moten, heller ikke i 2007. Man kan trygt si at første halvdel av ”Living With The Living” generelt holder høy standard. På ”Army Bound” stjeles det først heftig fra The Kinks’ ”Victoria”, før verset brygger frem en sjeldent heftig og effektiv gitarsolo. Inspirasjonen fra britisk 70-tallspunk kommer kanskje aller best frem på ”Who Do You Love?”. Her viser Ted Leo seg som en eminent låtskriver, og drar på med et vers ala Elvis Costello eller Joe Strummer, samt et uimotståelig refreng som Ray Davies fra nevnte det The Kinks ville vært strålende fornøyd med å ha skrevet.

Det er dessverre et par låter som burde vært forkastet fra ”Living With The Living”. For eksempel ”Bomb.Repeat.Bomb”, hvor Ted Leo snakkeskriker sin harme over amerikanske myndigheter. Intensjonene er sikkert gode, men resultatet er rett og slett forferdelig dårlig. Og når skal gode artister skjønne at rock og reggae sjeldent eller aldri lar seg forene? ”The Unwanted Thing” er en motbydelig sak som varer i 4 minutter og 33 sekunder. Det er 4 minutter og 33 sekunder for lenge! At ingen har hvisket Mr. Leo i øret og fortalt at denne sangen bare må bort, er for meg et mysterium. Jeg vil heller høre ”La Costa Brava”, som kanskje er platas beste spor, et døgn i strekk, enn å sette på ”The Unwanted Thing” igjen. ”La Costa Brava” kunne etter dette blitt erstattet av den rolig/rocka ”A Bottle of Buckie”, der Ted Leo på finurlig vis benytter seg av elementer fra irsk folkemusikk.

Nei, Ted Leo and the Pharmacists forblir nok undergrunnsfavoritter fremfor stadionrockere også etter denne utgivelsen. Til det er albumet for lite variert og mangelen på en monsterhit er akutt. Hadde de klart å gjøre noe med disse manglene kunne vi kanskje utrope Ted Leo til vår tids Elvis Costello, mens farmasøytene ville fungere som the Attractions. Så skjer ikke ikke denne gangen, selv om ”Living With The Living” er nok et prov på Ted Leos’ musikalske potensial.

7/10