The Fall of Troy - Manipulator
Sinna alternativ hardcore og progrock suppe fra den unge trioen
The Fall of Troy er en aldri så liten hodepine for en stakkarslig musikkskribent som meg selv, med andre ord en vanskelig gjeng med en voldsom genre blanding. Dette er eksperimentell rock, lett krydret med litt progrock,hardcore og punk Det er en trio fra staten Washington i USA, og består av Thomas Erak (vokal, gitar), Tim Ward (bass, keyboard og backup vokal) og Andrew Forsman (trommer). ”Manipulator” er gruppens tredje fullengder og er produsert av Matt Bayles som før har jobbet med band som Pearl Jam og Mastadon.
Inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt et par spor er at dette er utrolig dyktige folk, rent musikalsk er det en fryd å høre på. Produksjonen er tight og sounden på gitar, trommer og bass kunne knapt vært bedre. På noen av låtene synes jeg vokalen er fremhevet altfor mye i lydbildet, og ødelegger litt for gitaren, samt totalinntrykket. Thomas Erak er glimrende på vokal, men han trenger ikke overdøvde resten av bandet. Musikken varierer i alt fra rolige rockepartier med hyggelig vokal og fasettrefreng, til der gitaren og vokalen går over i hardcore partier. Tro meg, fyren kan skrike når han først vrenger stemmebåndet. For eksempel ”Quarter Past” er en jazzy Mars Volta greie, der tempo er skrudd ned betraktelig. Refrenget er dritkult, og høres ut som et klassisk punkrefreng man føler man har hørt før. For de som har hørt forrige skiva ”Doppelgänger”, så kan jeg fint innrømme at det var en mye hardere skive enn dette. Unggutta er fortsatt småsinna på ”Manipulator”, men denne plata har litt mer substans, og viser litt mer kreative og eksperimentelle sider. Mindre hardcore og mer prog med andre ord.
Dette er et album som krever lytting, men man har også noen ”instant” høydepunkter på nevnte ”Quarter Past”, førstelåta ”Cut down all trees and name the streets after them”, ”Semi-Fiction” og ”Slegdehammer”. ”Manipulator” er spekket av trynesmeltende soloer levert av frontmann Thomas, det er masse herlige instrumentale partier som byr opp selveste Dream Theater til kamp. Man får groovy pop-rock partier og brutal post-hardcore som skremmer de tøffeste. Det er spesielt, det er nytt og det er fett. The Fall of Troy viser at de har masse talent og dybde for alderen, de er jo tross alt bare i starten av tjueåra. Helt klart det beste albumet so far, er du fremmed for bandnavnet så snik inn deg inn på linken under får en tjuvlyttings. Dette er den type musikk du må høre med egne ører for å gjøre opp en mening.
7/10
The Fall of Troy på MySpace
Inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt et par spor er at dette er utrolig dyktige folk, rent musikalsk er det en fryd å høre på. Produksjonen er tight og sounden på gitar, trommer og bass kunne knapt vært bedre. På noen av låtene synes jeg vokalen er fremhevet altfor mye i lydbildet, og ødelegger litt for gitaren, samt totalinntrykket. Thomas Erak er glimrende på vokal, men han trenger ikke overdøvde resten av bandet. Musikken varierer i alt fra rolige rockepartier med hyggelig vokal og fasettrefreng, til der gitaren og vokalen går over i hardcore partier. Tro meg, fyren kan skrike når han først vrenger stemmebåndet. For eksempel ”Quarter Past” er en jazzy Mars Volta greie, der tempo er skrudd ned betraktelig. Refrenget er dritkult, og høres ut som et klassisk punkrefreng man føler man har hørt før. For de som har hørt forrige skiva ”Doppelgänger”, så kan jeg fint innrømme at det var en mye hardere skive enn dette. Unggutta er fortsatt småsinna på ”Manipulator”, men denne plata har litt mer substans, og viser litt mer kreative og eksperimentelle sider. Mindre hardcore og mer prog med andre ord.
Dette er et album som krever lytting, men man har også noen ”instant” høydepunkter på nevnte ”Quarter Past”, førstelåta ”Cut down all trees and name the streets after them”, ”Semi-Fiction” og ”Slegdehammer”. ”Manipulator” er spekket av trynesmeltende soloer levert av frontmann Thomas, det er masse herlige instrumentale partier som byr opp selveste Dream Theater til kamp. Man får groovy pop-rock partier og brutal post-hardcore som skremmer de tøffeste. Det er spesielt, det er nytt og det er fett. The Fall of Troy viser at de har masse talent og dybde for alderen, de er jo tross alt bare i starten av tjueåra. Helt klart det beste albumet so far, er du fremmed for bandnavnet så snik inn deg inn på linken under får en tjuvlyttings. Dette er den type musikk du må høre med egne ører for å gjøre opp en mening.
7/10
The Fall of Troy på MySpace
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>