Av og til dukker det opp band som gir deg som musikkelsker litt ekstra. Det er heller sjeldent at det skjer, men de få gangene det skjer er alltid spesielt. For to år siden ble jeg presentert for sangen ”Lego” som virkelig hadde noe ekte og unikt i seg. Senere fant jeg ut at bandet het The Maccabees, og siden den gang har jeg ventet på debuten deres. Nå er den endelig ute i butikken, og i fare for å bli overbegeistret, så har de det lille ekstra som kan gjøre dem virkelig store.

The Maccabees er et typisk britisk rockeband, og består av fire relativt unge gutter. Nå er sikkert de fleste ganske skeptiske til at det skal kunne være plass til flere av disse typiske britiske indierockbandene. En slik skepsis er lett å forstå, og det nettopp derfor The Maccabees er et viktig og nydelig tilskudd på den evig voksende engelske bandscenen. Her finner du ikke vittig, enkel og hunoristisk gitarstyrt poprock, men gjennomtenkte, ekte og nesten manisk poprock, som treffer deg rett i hjertet. Humoren er rett og slett ikke til stede, men istedenfor erstattet med naive, triste, nesten depressive og tunge tekster, fremført av en nydelig og fantastisk vokal. Gitarriffene er enkle, men fengende og sangene sniker seg inn i ørekanalen på en deilig måte. Men når de i tillegg legger på vokalen til Orlando, ja da har du en formel som sikrer seier.

Colour it in kan deles opp i visse partier. Starten av platen begynner med de eldste sangene til Maccabees som også innehar det høyest tempoet. Her presenterer Maccabees seg slik de var i starten av karrieren, og med sanger som ”X-Ray” og ”Latchmere” ble de da også raskt offer for oppmerksomhet i England. Her ligger gitaren langt framme i lydbildet, og vokalen har ikke samme betydning. Men så dukker etter hvert de virkelige perlene opp. Sangene hvor de naive, lengtende og maniske tekstene til Orlando Weeks, blir fremhevet og da først treffer The Maccabees deg der hvor det kjennes. I det musikalske hjertet.

Låter som ”First Love”, ”Mary” og enda den fantastiske ”Lego” viser at The Maccabees har et enormt potensiale. Det er deilig å endelig høre et engelsk band som kan forene herlige melodier og tekster som treffer andre steder enn letternerven, og ikke bare humorsludder om dop og fest. Tekstene sammen med gitarene gir sangene en sterke levende nerve. Colour it in skaper en depressiv stemning, men en depressiv steming som bare er behaglig. Og bare for å vise hva de kan, avslutter de med ”Toothpaste kisses”, hvor det bare er Orlando og en akustisk gitar. Det er så enkelt, så vakkert og så utrolig deilig å høre på.

Musikkanmeldelser er som sagt alltid subjektivt. Dermed vil meninger alltid variere fra person til person. Min subjektive mening om dette albumet er at det rett og slett er strålende. Debutplaten tar den engelske indierockscene et steg videre og legger den på et nivå som er mer personlig, roligere og vinker høstdepresjonene velkommen med et smil. Etter å ha sett dem på Hovefestivalen så er de også et liveband å virkelig regne med. Vent til regnet begynner å pøse ned igjen, gi Colour it in noen runder i spilleren og bare sett deg ned å bli truffet av noe av det beste som har kommet ut på plate dette året.

Dette er en plate som bare vokser og vokser i kvalitet, og til slutt ender opp som en eneste lang singelparade. Når det i tillegg er en debut, så er vel det grunn nok til å si at The Maccabees er kommet for å bli. Når høsten kommer er i alle fall mitt soundtrack klart. Det heter Colour it in!

9/10