Av all den musikken jeg hører på, er det tre band som for meg står som de viktigste. Et av dem, det første og desidert mest banebrytende, er Guns N’ Roses. I år er det fem år siden de ble oppdaget, og to år siden fjortisheltene Slash og Duff gikk sammen i supergruppa Velvet Revolver og ga ut debuten Contraband. Fullstendig oppslukt mente jeg jo så klart at dette var et helt glimrende album. Det er ikke helt tilfellet, men la meg være unnskyldt; Nå er album nummer to her, og undertegnede er forhåpentligvis hakket mer kritisk denne gang.

Libertad er altså det andre albumet på tre år, men helt ærlig kunne de ha spart seg bryderiet og heller holdt tilbake enda litt lenger. Det kan ikke stikkes under en stol at dette er 52 bortkastede minutter, for sørgelige saker som blant annet American Man og She’s Mine imponerer få. Av og til glimter de til, disse talentfulle musikerne, og Get Out The Door, She Builds Quick Machines og The Last Fight viser gode tendenser folk med kjennskap til guttas tidligere prosjekter vil dra kjensel på. Likevel blir det aldri mer kjedelig, streit amerikansk rock der en som lytter får litt av både grunge og bluesrock, uten at dette er en videre heldig blanding. De store overraskelsene uteblir, det samme gjør de ulike medlemmenes særpreg. Scott Weiland fra Stone Temple Pilots, Slash (hvor er du blitt av?), Duff McKagan og Matt Sorum fra nevnte GN’R, og Dave Kushner fra ymse band gjorde seg bedre i sine respektive band; Libertad selger på navnet.

4/10