Mye har blitt sagt om Pete Doherty. Han er den crackrøykende bohemen med supermodelldama, som går inn i rehabilitering en dag og setter sprøyter med heroin i sovende damer den andre, og som omtrent hver eneste dag klarer å figurere på forsiden av engelske tabloidaviser. Ja, selv katten hans har visstnok sin egen crackpipe, ifølge disse avisene. Opp i all denne larmen og alle disse skandalene er det nesten umulig å unngå å føle enten fascinasjon eller forakt for Pete Doherty. Og mens vi sitter her og leser overskrifter glemmer vi nesten hva han burde være kjent for; nemlig som låtskriver og musiker. Heldigvis er det er her vi møter ham igjen – akkurat i det vi var i ferd med å gi opp både musikeren og mennesket.

Babyshambles debuterte med albumet ”Down In Albion” i 2005, året etter Dohertys famøse brudd med The Libertines. Resultatet var et sammensurium på både godt og vondt. Briljante ”Fuck Forever” i det ene øyeblikket og forferdelig dårlig reggearock i ”Pentonville” i det neste. På ”Shotter’s Nation” derimot, møter vi en betraktelig mer fokusert Pete Doherty. Her er det er kortere vei mellom de potensielle hitsa, lyden er bedre og bandet er mer konsentrert.

Mye av æren for produktet skal produsent Stephen Street ha (The Smiths, Blur, Kaizer Chiefs). Street tok over produksjonsspaken etter The Clash-bassisten Mick Jones, noe som har ført til at lydbilde har blitt strammet kraftig opp. Låter som ”Baddies Boogie” og ”Carry On Up The Morning” kler den renere og mer fyldige lyden, og får samtidig Dohertys låtskrivertalent til å blomstre over drivende gode melodier.

Svorne fans vil kanskje savne den skitne og rå produksjonen fra ”Down In Albion, men kan vel likevel ikke klage når ”Delivery”, en av årets beste låter runger ut av høyttalerne sine. På ”Delivery” har Doherty gjort innbrudd hos The Kinks-frontfigur Ray Davies (ikke hos tidligere bandkollega Carl Barat denne gangen) og stjålet formelen for hvordan man skal lage en bortimot perfekt rockelåt. Det er ikke bare selve låten som er god, teksten gir oss også en god samfunnsbeskrivelse av omgivelsene Doherty omgir seg med i Øst-Londons skitne bakgater. Hør bare ”And all, you skins and mods, now get together, Make pretend it's 1969 forever”, eller den mer selvutleverende linjen “Oh now what use am I to anyone, Fucked, forlorn, frozen beneath the summer”. Så kan vi vel bare tenke oss hva slags ”delivery” det er Doherty venter på.

Babyshambles har fått god drahjelp fra celebert folk på Shotter’s Nation. Tidligere Stone Roses-vokalist Ian Brown har sammen med Pete Doherty og Kate Moss skrevet den svingende andresingelen ”French Dog Blues”. Mens den legendariske singer-songerwriteren Bert Jansch (et av Dohertys store forbilder) har tatt turen innom studio for å legge gitar på platens vakreste øyeblikk ”Lost Art of Murder”, og som står som en verdig avslutning på et fint album.

Nå skal det sies at Shotter’s Nation ikke er noe mesterverk. Til det er albumet for ujevnt, og skillet mellom bunn – og toppnivå for stort. Babyshambles mangler det lille ekstra som The Libertines var i besittelse av. Shotter’s Nation er likevel godt nok håndverk til at man får troen på musikeren Pete Doherty igjen. Så får de engelske tabloidavisene ta seg av livet utenfor musikken.

7/10