Thurston Moore - Trees Outside the Academy
Hva skyldes fuzzen rundt Thurston Moore?
”Thurston Moore, smak litt på det navnet, Bjørnar”. Eksakt sitat fra hodet mitt da jeg fikk denne oppgaven i fanget. Det smaker besserwisser tenkte jeg.
For jeg skal være så ærlig, jeg har aldri hørt noe av Thurston Moores soloarbeid og den eneste kjennskapen jeg har til Sonic Youth er et par gjennomlyttinger av Daydream Nation. Mitt inntrykk av denne gitarlegenden er at alle folk som har peiling liker han.
Så derfor setter jeg albumet med stor entusiasme den første ganga. Nå skal en ny verden åpnes for meg, tenker jeg. Thurston Moores fantastiske univers, det skal bare krype inn i hodet mitt.
Så skjer det fatale. Første sporet som kalles Frozen Gtr starter. Introen har jeg hørt før, men hvor?(På det nåverende stadiet har jeg hørt gjennom denne skiva en del ganger, jeg vet ennå ikke hvor jeg har hørt introen før.) Etter denne introen, som jeg vet jeg jeg har hørt før, starter plutselig noe som høres ut som Lou Reed/Velvet Underground å synge og spille for meg. Det er fint tenker jeg, men han lager jo for faen ikke noe eget univers. Det er jo Velvet Underground sitt univers. Jaja, låta er jo fin da, tenker jeg og lar albumet gli videre.
Etter å ha lyttet gjennom alt, en del ganger, kommer disse summerende tankene.
Trees Outside the Academy er ikke noe mesterverk, men det er ei flott og stødig plate. Sjangermessig passer merkelappen skeiv indievisepop fint til albumet. Det er ganske streite greier som presenteres. Det er ingenting sjokkerende vi får høre, men herr Moore forstår hvordan en fin poplåt skal lages og det gjør han til gangs. Eksempler på dette kan være Honest James og Silver Blue.
Innimellom all visepopen dukker det opp noen rolige shoegazerlåter som Fri/End og Trees Outside the Academy. De bidrar til variasjon og er absolutt et godt stykke håndverk, men de er like utfordrende i uttrykket som resten av plata.
Skal jeg nevne noen høydepunkter på Trees Outside the Academy må det være lyden av pianospillet på American Coffin og når indieverdens vakreste sangstemme, Christina Carter fra Charalambides, synger sammen med Thurston på Honest James.
7/10
For jeg skal være så ærlig, jeg har aldri hørt noe av Thurston Moores soloarbeid og den eneste kjennskapen jeg har til Sonic Youth er et par gjennomlyttinger av Daydream Nation. Mitt inntrykk av denne gitarlegenden er at alle folk som har peiling liker han.
Så derfor setter jeg albumet med stor entusiasme den første ganga. Nå skal en ny verden åpnes for meg, tenker jeg. Thurston Moores fantastiske univers, det skal bare krype inn i hodet mitt.
Så skjer det fatale. Første sporet som kalles Frozen Gtr starter. Introen har jeg hørt før, men hvor?(På det nåverende stadiet har jeg hørt gjennom denne skiva en del ganger, jeg vet ennå ikke hvor jeg har hørt introen før.) Etter denne introen, som jeg vet jeg jeg har hørt før, starter plutselig noe som høres ut som Lou Reed/Velvet Underground å synge og spille for meg. Det er fint tenker jeg, men han lager jo for faen ikke noe eget univers. Det er jo Velvet Underground sitt univers. Jaja, låta er jo fin da, tenker jeg og lar albumet gli videre.
Etter å ha lyttet gjennom alt, en del ganger, kommer disse summerende tankene.
Trees Outside the Academy er ikke noe mesterverk, men det er ei flott og stødig plate. Sjangermessig passer merkelappen skeiv indievisepop fint til albumet. Det er ganske streite greier som presenteres. Det er ingenting sjokkerende vi får høre, men herr Moore forstår hvordan en fin poplåt skal lages og det gjør han til gangs. Eksempler på dette kan være Honest James og Silver Blue.
Innimellom all visepopen dukker det opp noen rolige shoegazerlåter som Fri/End og Trees Outside the Academy. De bidrar til variasjon og er absolutt et godt stykke håndverk, men de er like utfordrende i uttrykket som resten av plata.
Skal jeg nevne noen høydepunkter på Trees Outside the Academy må det være lyden av pianospillet på American Coffin og når indieverdens vakreste sangstemme, Christina Carter fra Charalambides, synger sammen med Thurston på Honest James.
7/10
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>