Indiehelvete hvor bra!
Fjorårets mest spennende albumutgivelse kom litt for seint på året til å rekke å få den omtalen den hadde fortjent. Fordi når årslistene var levert inn lå ”Ailanthus” fortsatt i krympeplast på skrivebordet. Men når plasten var revet bort og platen begynte å snurre, så har den nesten ikke stått i ro.
Ailanthus er debutplata til Truls and the trees, og sideprosjektet til Lukestars vokalist Truls Heggero. Plata høres ut som om den er spilt inn på en fest i kjelleren til Arcade Fire, en tidlig lørdags morgen. ”Champagne-aktige” er vel i nærheten av ett beskrivende ord for popmelodiene. Tre låter skiller seg ut i Truls sin skog av popperler; ”Uppside journey”, ”Cardinal mountains heart” og tittelsporet ”Ailanthus”. Alle låtene bobler over av energi og er produsert på ett teppe av velklingende melodier.
På platas første åtte spor, er det ikke mulig å finne svakheter, og plata er helstøpt med låter som naturlig avløser hver andres fortreffelighet med en deilig variasjon fra de mest galloperende melodiene som på ”Upside journey” til de svevende harmoniene på ”Greenfields, greenfields!”.
Dessverre mister Ailanthus litt av taket på lytterne mot slutten, de to siste sporene blir for repeterende og eksperimentelle. Hvis Truls hadde holdt litt igjen på de mest utsvevende kreative visjonene hadde dette muligens blitt VERDENS BESTE EP, istedet blir det ett av Norges beste album i 2007, og det er vel ikke så gærnt?
8/10
|
