At dette albumet kom ut i 2007 er i seg selv en obskuritet. ”Good, bad, not evil” høres ut som noe en mentalt forstyrret, full og vonbroten Van Morrison kunne ha laget på fest hos Roky Erickson. Men det er altså ”Black lips” som må stå til ansvar for denne skranglete utgivelsen, og skranglete er stikkordet her. Trommene høres ut som om de holder på å dette fra hverandre, den ufokuserte gitaren ligger og sleper litt i bakkant av resten av bandet, på tross av at vokalisten tidvis nekter å synge. Man ler mye når mann hører på denne plata, simpelthen fordi den er så uortodoks på alle måter. Black Lips gjør ting på sin egen måte og presenterer ett helhetlig, dog rotete og rølpete sound. Dette høres muligens ikke så forlystelig ut, men er sjarmerende på sitt skeive og uforklarlige vis.

Høydepunktene er mange på en litt ujevn plate. På den psykedeliske countryballaden ”How do you tell a children that someone has died”, vekker de selveste Gram Parsons til live med deilig bruk av lapsteal og sløve trommer. På ”Bad kids” flørter de først litt med en popstemt gitar, før de valser ut i en ”bergogdalbane/bli med og syng låt” med platas beste refreng, mens de dundrer i vei på ett klokkespill jeg tipper de har stjelt på en fest en gang tidlig på syttitallet. Og da har jeg enda ikke nevnt platas to beste spor; ”O’ Katrina” ”I saw a ghost(Lean)”

”Good bad not evil” er en underholdende plate, fylt opp med sekstitalls referanser og tyverier, uten at det blir ett rent plagiat. Sluttproduktet er dessverre litt variabelt, fra rølpete og dansbart på sitt beste, syrete og uinspirert på sitt verst. Absolutt noe for de av oss som mener at de beste platene kom ut mellom 67 og 72.

Liker du det er det jo bare å komme seg på Black Lips konsert så fort som mulig, i hvertfall hvis vi skal tro på Wikipedias beskrivelse av liveshowet: “The Black Lips have a reputation for crazy live shows that have included vomiting, urinating, nudity, band members kissing, fireworks, and a chicken”

7/10