Madrugada har for meg vært kongene på haugen i norsk rock siden deres første album. De er blant de få norske band som har holdt en internasjonal standard på hvert eneste album, og deres siste, og formodentlig aller siste album er langt fra noe unntak. Dette er et helstøpt album som kommer til å bli spilt i stykker, men ikke i hjel, fra start til slutt, gang på gang, hvertfall i min stue. ALLE låtene på dette albumet har, både isolert sett og samlet sett, en styrke, en egenart, og en stemning som overgår det aller meste. Å høre Robert Burås synge ”You know our time won`t live that long” er ingenting annet enn hjerteskjærende, og denne låten understreker slutten på både albumet, og på en musikalsk æra med Madrugada på en aktfull og verdig måte.

”Madrugada” fester seg så i magen at tanken på at dette bandet skal opphøre å eksistere rett og slett er absurd. På den annen side er Robert Burås`tilstedeværelse på dette albumet så essensielt for det Madrugada nå har prestert at tanken på et Madrugada uten ham ville vært vel så absurd. Likevel; den musikalske inderligheten som er på dette albumet er så enorm at jeg nekter å tro at ikke Madrugada, om enn under annet navn eller i en annen form fortsatt vil sette sitt preg på norsk musikkliv i fremtiden.

Anbefales på det sterkeste.
9/10