The Raconteurs – Consolers Of The Lonely
Supert fra supergruppa!
Da The Raconteurs debuterte med "Broken Boy Soldier" i 2006 fikk de supergruppestempelet plassert midt i pannebrasken, mens de selv mente de bare var gamle venner med et nytt band. Supergruppe eller ei, kombinasjonen av Jack Whites minimalistiske rock, Brendan Bensons herlige powerpop, krydret med rock-rett-fra-garasjen representert ved The Greenhornes-duoen Jack Lawrence og Patrick Keeler, falt i smak både blant anmeldere og folket. Og nå er de tilbake for å gjenta suksessen med oppfølgeren ”Consolers Of The Lonely”.
På ”Broken Boy Soldier” var det singlene ”Steady, As She Goes” og ”Hands” som fikk det meste av oppmerksomheten, samtidig som resten av albumet var bra, uten å være av like høy klasse. ”Consolers Of The Lonely” er annerledes, her er det albumet som helhet som er mest imponerende. Og selv om albumet mangler de store toppene, er det variert og med nok av godbiter å velge mellom. Førstesingelen ”Salute Your Salution” er et fornuftig singelvalg i så måte. Vi snakker kjapp garasjerock i MC5-stil, kombinert med seige partier og en heseblesende vokal av Jack White. Likedan er fengende ”Hold Up” en kjempeflott rockelåt med utallige triks hentet fra ”læreboka i rock” fra 1970-tallet. Eventuelt kan du skippe til ”Rich Kid Blues” som nettopp er bluesrock i typisk amerikansk tradisjon. Med låter som dette er myten om at The Raconteurs er Jack Whites popalibi avkreftet.
Det er likevel blitt plass til mye fin pop ”Consolers Of The Lonely”, og da er Brendan Benson i sitt ess. ”The Switch And The Spur” er det mest svulstige og storslåtte arrangementet Jack White noen gang har deltatt på, mens powerpop-låta ”Many Shades Of Black” muligens er albumets beste. Albumet avsluttes forøvrig med feiende flotte ”Carolina Drama”, som sender tankene til folkrockens aller vakreste øyeblikk, bare med Jack White på vokal. Høres ikke så verst ut det, vel?
Alt i alt kan ”Consolers Of The Lonely” best beskrives som godt håndverk laget av rutinerte karer. De som tenker seg en tur til Sørlandet i sommer, nærmere bestemt til Hove, får seg nok en god opplevelse når The Raconteurs kan legge til denne samlingen med sanger i livebagen sin.
8/10
På ”Broken Boy Soldier” var det singlene ”Steady, As She Goes” og ”Hands” som fikk det meste av oppmerksomheten, samtidig som resten av albumet var bra, uten å være av like høy klasse. ”Consolers Of The Lonely” er annerledes, her er det albumet som helhet som er mest imponerende. Og selv om albumet mangler de store toppene, er det variert og med nok av godbiter å velge mellom. Førstesingelen ”Salute Your Salution” er et fornuftig singelvalg i så måte. Vi snakker kjapp garasjerock i MC5-stil, kombinert med seige partier og en heseblesende vokal av Jack White. Likedan er fengende ”Hold Up” en kjempeflott rockelåt med utallige triks hentet fra ”læreboka i rock” fra 1970-tallet. Eventuelt kan du skippe til ”Rich Kid Blues” som nettopp er bluesrock i typisk amerikansk tradisjon. Med låter som dette er myten om at The Raconteurs er Jack Whites popalibi avkreftet.
Det er likevel blitt plass til mye fin pop ”Consolers Of The Lonely”, og da er Brendan Benson i sitt ess. ”The Switch And The Spur” er det mest svulstige og storslåtte arrangementet Jack White noen gang har deltatt på, mens powerpop-låta ”Many Shades Of Black” muligens er albumets beste. Albumet avsluttes forøvrig med feiende flotte ”Carolina Drama”, som sender tankene til folkrockens aller vakreste øyeblikk, bare med Jack White på vokal. Høres ikke så verst ut det, vel?
Alt i alt kan ”Consolers Of The Lonely” best beskrives som godt håndverk laget av rutinerte karer. De som tenker seg en tur til Sørlandet i sommer, nærmere bestemt til Hove, får seg nok en god opplevelse når The Raconteurs kan legge til denne samlingen med sanger i livebagen sin.
8/10
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>