Jeg kom over ei skive for et par uker siden, For Emma, For Ever Ago av Bon Iver. Mannen bak artistnavnet heter egentlig Justin Vernon, og er en stillfaren mann som stengte seg inne i hytta si i fire kalde vintermåneder, etter at han forlot det gamle bandet sitt, DeYarmond Edison. Og resultatet er noe av det vakreste jeg noensinne har hørt.

Se for deg en slags miks av Bonnie ”Prince” Billy, Iron and Wine og en dæsh TV On The Radio. Der har jeg fått liret av meg noen referanser, som både er solide og kredible. Og du kan nok kjenne igjen elementer fra alle disse, men allikevel er ikke Bon Iver en blek copycat. Han makter å ta det beste fra alle disse, pusse det litt, gjøre det til sitt eget, og i tillegg tilføre en hel masse nytt.

Musikken har et minimalistisk arrangement. Det er stort sett gitar og vokal. Men også trommer, og en og annen trompet sniker seg inn av og til. Det tenderer en sjelden gang mot postrock, uten at det egentlig blir det. Det som kanskje setter det største særpreget er bruken av effekter på vokalen. Det er mye tight overdubbing ute å går. Særlig på Skinny Love hører man dette veldig godt, og det låter helt fantastisk. Når det gjelder tekstene er dette poesi på høyt nivå. En tekstlinje jeg går rundt og gjentar for meg selv, er åpningslinja i den første låta, Flume. ”I am my Mothers Only One… It’s enough”. Jeg vet ikke hva det er men den tekstlinja, sunget av Bon Iver, gir meg gåsehud.



Denne plata er det jeg vil kalle ”unskipable”, det vil si en plate man ikke helt uten videre hopper til neste spor på. Det er ikke alle spor som alene er sterke, men de bidrar til helheten, gir kanskje rom for ettertanke. Og gjør at sanger som Creature Fear får nok plass til å ta tak i hjerterota di, og legge ei god og heit varmepute der. Jeg vil konkludere med at For Emma, For Ever Ago er det nærmeste man kommer flyging uten tekniske hjelpemidler eller psykofarma. Det er en vakker plate, og nok den beste jeg har hørt så langt i år.