Vis meg ditt cover, så skal jeg si deg hvor god plata di er. Vel, det finnes flere skikkelig gode album med begredelig coverart. Og omvendt. Ikke så lett å tråkke rockegudene på tærne, selv ikke for plateutseende, men Led Zeppelin III er et av disse. Det finnes altså flere eksempler på gode album med sjabre covere. Songs From The Sparkle Lounge er ikke et av dem. Coveret på Def Leppards siste er noe av det døveste siden Princes album Musicology, og musikken er ikke det store spøtt bedre.

Med låter som Go, C'mon C'mon, Cruise Control, Only The Good Die Young har Def Leppard med denne plata tråkket inn i ei hengemyr av Bon Jovi- og Mötley Crue-aktige klisjéer. Lydmessig høres det til tider ut som krysning mellom ZZ-Top, Lenny Kravitz og Bryan Adams. Def Leppard lager for så vidt greie rockelåter, men hverken låtene eller gutta vil noe som helst med dette mølet. Kanskje bortsett fra å score nye hundre groupies og tjene til nye hårplugger, øreringer og svarte designerjeans. Med trusefuktersviska Love er da også puselåta på plass og gjør denne plata til et blankpolert gjesp. De skal likevel ha for ikke å ironisere over musikksjangeren de beveger seg i, som jo er fristende innenfor dette segmentet av åttitalls hardrock, men det er vel uansett for seint for Def Leppard. Songs From The Sparkle Lounge er pophardrock for fansen, og ikke så mye mer. Passer best i en bassengscene fra Entourage dette her.

3/10