Mitt forhold til Sigur Rós er fullstendig positivt. Fullstendig i betydningen, grenseløs beundring for alt de foretar seg. Så er det sagt. Jeg erklærer meg partisk allerede.

Dette er altså førstesporet til deres femte studioalbum. Det første albumet har sine styrker og svakheter, mens resten av diskografien er briljant. Så jeg gleder meg til det femte. Albumet er kalt Með suð í eyrum við spilum endalaust og slippes 23. juni.

I min verden spiller Sigur Rós i en egen klasse i en egen sjanger. Rekreasjonspop er navnet på den sjangeren. Det er helt sikkert flere som kan plasseres i sjangeren, men kongene er Sigur Rós.

Gobbledigook er altså førstesporet på plata, og første låt som er sluppet. Med suggerende tromming, klapping og vokale lyder i front låter det annerledes enn hva jeg har hørt av bandet tidligere. Samtidig (og her kommer klisjéen) låter det veldig kjent ut, sounden er der. Den umiskjennelige Sigur Rós-sounden. Temposkiftene. Bruddene. Plutselig er kun Jónsis stemme tilstede, en stemme som kan gjøre en ateist religiøs.

Som en selvstendig låt ville den derimot aldri kunne hevde seg. Til det inneholder den for lite. For det er den samme melodien over små variasjoner man hører i tre minutter og åtte sekunder. Min spådom er at låten kun kommer til å assosieres med introen til et album. Og som intro til et helhetlig album tror jeg den funker fett. For låten drar meg inn i en verden jeg må vente til 26. juni for å møte, men jeg tror ikke Jónsi og kompani kommer til å skuffe meg.

Karakter som låt: 6/10

Karakter som intro får jeg komme tilbake med når jeg har hørt resten av plata.

Laste ned gobbledigook:
http://www.sigurros.com/dvd3.asp