Et hardt, raskt og overraskende herlig comeback!
Metallica fra San Fransisco, USA, er uten tvil verdens største metallband, og er samtidig oppe og kriger når det gjelder største band totalt. De har holdt på i godt over 20 år, definert mye av dagens metallsjanger, solgt millioner av plater, spilt verden rundt og bygget opp en solid og lojal fanskare.
Etter suksessen med Metallica(Black Album) har det ikke akkurat gått bandets vei. Etter å ha saksøkt egne fans for å ha lastet ned musikken deres ulovlig gjennom Napster, var det mange som satte tvil rundt sine helter. På albumene Load og ReLoad roet bandet musikken ned et hakk, og lagde mer kommersiell rett-frem heavy metal. Dette var ikke akkurat populært hos gamle fansen, men samtidig fikk de mange nye fans som oppdaget bandet gjennom disse litt mer tilgjengelig platene. Garage Inc. og S & M var prosjekter de kunne klart seg for uten, og så sluttet bassist Jason Newsted etter å ha angivelig slåss og kranglet med en vondbråten og alkoholisert James Hetfield.
Kommunikasjonen og problemene i bandet ble verre, og det resulterte til slutt med at James Hetfield tok seg et års pause, samtidig som han var med familie og behandlet alkoholproblemer. Dette ble det jo også selvfølgelig en dokumentar av. På filmen ”Some Kind of Monster” kan man se bandet utfolde sin krisesituasjon på en mer eller mindre flau måte mens de jobber seg sakte men sikkert mot et nytt album. Det var da mange år siden gruppa hadde sluppet et ordentlig studioalbum, og fansen begynte å bli utålmodig.
Så dukket James Hetfield opp igjen, bandets nye og fjerde bassist Robert Trujillo kom på plass med ny energi, og Metallica gav ut St.Anger. Albumet i seg selv var relativt dårlig, og hadde både dårlig innhold og forferdelig lyd på skarptrommene. Plata var fortsatt et symbol på at bandet var på vei tilbake, og de tre som er igjen av originalbesetningen fikk spilt av seg en del innestengt frustrasjon.
Metallica anno 2008 er noe helt annet. De har fått inn superprodusent Rick Rubin bak spakene, som først og fremst skulle hjelpe bandet tilbake på gamle takter. Ryktene svirret lenge om at selve musikken var både hardere, raskere og ikke minst bedre enn på lenge. Albumet har nå ligget ute i over en uke for ulovlig nedlasting, men bandet ser ikke lenger ut til å bry seg. De er nok mer enn fornøyde med resultatet Rick Rubin og dem selv har skapt for å tilfredsstille fansen en gang for alle.
Death Magnetic anmeldelse:
Albumet starter med That Was Just Your Life som introduseres med lyden av et dunkende hjerte og rolige gitarlyder. Et hjertebank som går unisont med den nervøse følelsen av forventninger som har bygget seg opp hos undertegnede. Det er nesten en lettelse da man hører en kraftig oppbygning av hissige skarptrommer og gitar før det hele dundrer av gårde i et trash-inspirert riff man ikke har hørt lyden av på snart 15 år. Temaet om liv og død settes i gang, og er gjennomgående for det som er den beste plata Metallica har gitt ut siden Metallica(The Black Album).
End of the Line og Broken, Beat and Scarred følger så opp med enda mer raske riff og trommer, og gir lytteren et lite klyp i armen på at det man hørte på introlåta faktisk var sant. Kirk Hammett uttalte for en stund siden at Death Magnetic høres ut som en nyere utgave av …And Justice For All, og rent soundmessig er det ikke langt unna. Det høres ut som albumet er inspirert av alt Metallica gav ut før 1990, men samtidig har det en dynamisk og melodiøs sound som minner mer om det bandet gav ut etter. Fett er det uansett! En del av førsteintrykket er jo definitvt også at Hammett har begynte å jokke ut gitarsoloer igjen, noe som virkelig var på tide, og mye av det som kjennetegner de gamle heltene har sakte kommet tilbake. Et annet bandmedlem som ikke henger like mye med i svingene er dansk/amerikanske Lars Ullrich, som beklageligvis trekker ned resten med helt ok trommespill. Han gjør jobben, men that’s it.
Singelen The Day That Never Comes har mange av de samme trekkene som klassiske Metallica ballader som Sanatarium(Welcome Home), Fade to Black og One. En lang episk låt som er rolig oppbygd med fengende refreng og gitarer, før det avsluttes i et riff og trommeinferno der Hammett imponerer på solofronten. Mange groovy riff mot slutten. Dette er også en av de låtene som kler trommestilen til Ullrich best. Veldig typisk låt for bandet, men også en type låt de gjennomfører og fremfører feilfritt. All Nightmare Long introduserer den sterke avslutningen på albumet med en killer av en sang som tekstmessig minner om monsterhitten Enter Sandman. Beinharde riff fra start, med en brautende James i studio som teller ned under overgangene. En virkelig godlåt som gir en lyst til å hoppe rundt foran stereoanlegget som apekatt. Refrenget, ”We Hunt You Down Without Mercy/Hunt You Down All Nightmare Long” går rett hjem, og sitter klistret i hjernebarken etter første gjennomlytting. Et av albumets sterkeste sanger!
En låt mange sikkert kjenner allerede fra MySpace er Cyanide. Robert Trujillo viser seg med en buldrende basslinje, og en jevnt heavy riff dominerer. Refrenget er litt svakt, og spesielt på liveversjonen som ligger på MySpace viser Hetfield at han ikke akkurat er verdens beste vokalist. Uansett en grei låt som føyer seg inn i rekken av lange, småsinte trashaktige monstre. Lyden, som har vært mye diskutert er overstyrt så det holder. Det er mer enn merkbart/hørbart på de to sistnevnte titlene, men i følge Rick Rubin og hans overbetalte lyddisipler er det meningen. Mulig det låter tøffere og mer skittent, men det er ikke alltid det låter spesielt bra.
Temaet er død på Death Magnetic, men et større selvmord enn The Unforgiven III skal man lete lenge etter. En grusom flau låt, som sikkert mange Metallicafans forsvarer som vakker. Den er ikke direkte dårlig heller, men det blir som Matrix triliogien, det hadde holdt med den første. Sammen med Broken, Beat and Scarred er det en svak låt, som trekker ned helhetsinntrykket av skiva. The Judas Kiss kommer heldigvis som en reddende engel(?) og drar albumet inn i gammelt trash-landskap igjen. Tøff intro med hakkende riff og trommer, som drar seg videre inn i flere kule riff. En av de mer dynamiske og varierte sakene på platene. Utover prøver også bandet seg på flere taktsskifter og overganger som de absolutt lykkes med, og selv om refrenget er litt teit er det fortsatt enda en grom låt. Metallica Imponerer rett og slett.
At Metallica frir til gamlefansen på Death Magnetic er mer enn opplagt. Lange episke sanger dominerer, og gjennom Suicide and Redemption har de til og med fått plass til et godt gammeldags instrumentalt verk. I tråd med en klassiker som for eksempel Orion starter det rolig før det går over i en fest med solide riff anført av Hammett. Det er mer groovy, men også veldig deilig for ørene. Mot slutten ender det i noe av det bedre musikalske bandet noensinne har innspilt, og til tider må man nesten dobbeltsjekke at man ikke hører på Dream Theater. Ullrich gjør til og med et halvhjertet forsøk på dobbelbass. Enda et fireri kommer gjennom den voldsomme avslutningslåta My Apocalypse. Hvorfor? Jo, fordi den minner ekstremt om tidligere album-avslutnings-killer spor som Dyers Eve og Damage Inc. fra henholdsvis …And Justice For All og Master of Puppets. Den er ekstremt raskt og jævlig, og varer bare i 5 minutter i motsetning til resten. Den typiske trash skarptromma sitter som låst, og bortsett fra refrenget kunne det nesten vært ett gammelt Slayer riff. Verdig avslutning på et veldig godt album, som også summerer opp det gjennomgående temaet for plata.
Bortsett fra litt voldsom og ujevn lyd på enkelte låter, og noen svake øyeblikk er dette et veldig godt resultat av de gamle metallheltene som garantert vil vinne tilbake fans. Death Magnetic lever litt på selve overraskelsesmomentet, og noen ganger føler man at det er noe med musikken som ikke helt stemmer. Det er nok kollisjonen mellom nytt og gammelt man må venne seg til, fordi alt i alt er dette en veldig solid plate.
7/10
Metallica på MySpace
Mission Metallica
|
