Woven Hand - Ten Stones
Selv om bandet med Ten Stones utgir sitt femte album, ser nok mange på Woven Hand som 16 Horsepower, vol.2. Med dette albumet føles det dog ut som om man bevisst tar enda et steg ut av skyggen til det genierklærte bandet og griper tak i sin egen skjebne.
Vi får raskt en pekepinn på at Edwards ikke vil stå stille i skyggen av sitt forrige band. Som på Mosaic, snuser han også på Ten Stones på andre sjangre. The Beautiful Axe er mer ren refrengrock enn vi har hørt på lenge fra den mørke predikanten; nesten munter i snittet. Quiet Night Of Quiet Stars er en annen låt som tar Woven Hand inn i nye farvann. En sløy bossanova filtreres gjennom det dystre lydbildet til Woven Hand og blir en fascinerende miks av brasilianske cocktails og bekmørk realisme. Dette er et definitivt, og deilig dansende, høydepunkt på plata og viser tydelig at dette bandet har funnet frem til nye grep og ukjente stier.
Platas to siste spor fortsetter denne ferden langs nye stier og er to deilige smygere som flørter dempet med lytteren. His Loyal Love er en korende og sløy salme som man gjerne skulle sett hadde blitt lekt litt med i formen – ikke ulikt det Vic Chesnutt gjorde med folk fra Godspeed You Black Emperor på skiva North Star Deserter i fjor. Låta stopper litt brått opp og man får følelsen av at den ikke var helt ferdig komponert. Det siste sporet er en dronende elektronikalåt spilt frem av et countryband. Elektronikk og gnkkende strenger føres sammen i skjønn forening og forlater lytteren med et søvnig smil om leppene.
På tross av disse avstikkerne er Ten Stones fremdeles gjennomsyret av det gotiske americanalandskapet vi kjenner igjen fra alle utgivelsene til Edwards. Jeg har alltid forestilt meg at dette er musikken man hører i Nick Caves roman And The Ass Saw The Angel – en miks av svovelevangelismen i sørstatene, den gotiske rockens brutale essens og djevelens felespill. Vi får deres velkjente folkmusikk i en låt som Iron Feather, mens de sparker velvillig fra seg i White Knuckle Grip og Kicking Bird.
Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken over å ha hørt Edwards bedre på slike låter før. Det er nærmest umulig å peke på noe spesifikt, men han føles ikke like desperat, sulten og snerrende som i tidligere dager. Der 16 Horsepower i sin barndom omfavnet ungdommens raseri og de på slutten av sine dager knurret som en Johnny Cash på bibelsk dop, føles Ten Stones som et tilfreds album fra en mann som har funnet sitt lys i livet. Han er på jobb.
Woven Hand har likevel med Ten Stones levert et sterkt album. David Eugene Edwards er velsignet med den samme gaven som bl.a. Mark Lanegan og Howe Gelb – de har alle stemmer som skinner klart i det kommersielle mørket som favner om rocken med sine klamme, sortmalte fingre. Selv når han ikke tangerer gamle høyder er Wovenhand et solid anbefaling til alle som har sans for ærlig dystre evangeliet til David Eugene Edwards.
Amen.
7/10
Bandets hjemmeside
Woven hand på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>