Fra Pokemon til perfekt pop på sju år…
Marit Larsen er, som de fleste av oss, flere ting. Musikalsk er hun mer enn enda en jente med kassegitar.
”in came the light an we started to glow”
‘Under The Surface’ er en kort plate, men det meste av halvtimen formelig gløder. Etter åpningens dempede introduksjon går det i valsetakt. Tittesporet er en strålende sak, med stryk arrangert av Lars Horntveth fra Jaga Jazzist. Platens første singel, som topper radiolista, er noe av det mest umiddelbare som er skrevet av norsk popmusikk, noensinne. Det er Abba-piano, klapping og ett refreng å drepe for.
”heartache is pending”
I bunnen av all denne livsbejaende popmusikken skjuler det seg mørke tekster, om kjærlighet og sjalusi. Musikken er vår i lufta men tekstene er Oslo i midten av februar. Tekstene gir musikken en dobbelthet som gjør at platen varer. Lenge.
”there is no you left to embrace”
Frøken Larsen gjør det meste selv. Hun har skrevet tekst & musikk, synger, spiller gitar, mandolin, klokkespill, munnspill, og; tampura? (Det kan ha noe med sushi å gjøre, men jeg tviler…) Av musikalske referanser hører jeg flere ting. Abba er umiddelbar i ’don’t save me’, man kan spore damer som Laura Nyro og Tori Amos i balladene, om enn ikke like dramatisk. Noe låter litt irsk, men mest av alt hører undertegnende nyere amerikansk folk, som Patty Griffin, Alison Krauss og Dixie Chicks.
”I aim high you aim low”
Produksjonen er en viktig grunn til at dette er blitt den platen det har blitt. Den er varm og detaljrik og mannen bak spakene har skrudd fin lyd før. Kåre Chr. Vestrheim spiller også noe på alle låtene minus en, og har vært med og skrevet ’The Sinking Game’. Hatten av.
“…to strike up the band”
På platen medvirker en rekke mer eller mindre kjente fjes. Thom Hell synger med på ett spor, jeg nevnte Lars, men også storebror Martin Horntveth er med på trommer. Erland Dahlen, som slår trommer i Madrugada får være med på perkusjon. Selv hele Norges Odd Nordstoga har lurt seg med, og spiller trekkspill på en låt.
”it’s closure but it sure feels nice”
Norge har fått en ny popprinsesse, som egentlig ikke driver med popmusikk. En debutant, som langt fra debuterer og et stort hvitt håp som leder an i den norske jenteinvasjonen.
Marit Larsen er, som de fleste av oss, flere ting. Hva med; et Dixie Chicks i lommeformat?
8/10
|
