Etter å ha levert to av de mest populære indiealbumene etter tusenårsskiftet, er Razorlight nå ute med sitt tredje album, ”Slipway Fires”, som skulle være det albumet som bekreftet Razorlight sin posisjon i eliten av britiske indieband. Så hvorfor endre på det og tro at man er noe annet?

For det første er 90-tallet over, og et albumcover som tusen band har gjort før deg er bare tragisk å gjøre om igjen, og hinter allerede til at alt på denne plata har gått galt. Resten av plata byr på spinkel episk og komisk dramatisk lettbent rock, hvor drømmen om å bli et av Storbritannias største stadionrockeband ender opp i en søle av akustiske nedstrippede låter (”60 Thompson”, ”The House”) og tøff-i-trynet heseblesende ungdomsskolerock (”North London Trash”, ”You And The Rest”, ”Blood For Wild Blood”). Riktignok skal de ha for at de prøver å skille seg ut fra mengden av dagens indieband, og at de prøver å skape noe nytt hvis det er det de vil, men det er uten særlig hell, og det blir til tider bare komisk og flaut å høre på.

Åpningslåten og første singel ut, ”Wire To Wire”, er en ekstremt patetisk og irriterende dårlig låt som på mange måter oppsumerer resten av albumet, og er etter mitt synspunkt soleklar favoritt til å vinne NME’s Worst Song Of The Year. Det eneste som redder albumet fra å bli en total katastrofe er Johnny Borrells enorme selvtillitt, vilje og engasjement på låter som ”Hostage Of Love”, ”Stinger” og ”Monster Boots”, som står igjen som akseptable popmelodier, og viser til litt av den teften for indiedreven popmusikk som Razorlight hadde tidligere.

Men det er allikevel på sin plass å si at med ”Slipway Fires” har Razorlight havnet helt på villspor. Og så får vi se om de kan finne tilbake til røttene sine, så vi kan gjenoppleve øyeblikk som ”Up All Night”, ”Golden Touch”, ”Before I Fall To Pieces” og ”America” igjen ved en senere anledning.

3/10