Når åpningssporet gir en anmelder med hodepine og vond hals innmari lyst til å danse resten av natten, lover det godt for 200 Million Thousand.
For Take My Heart er en fengende sak med drivende, nære trommer og energiske riff som skaper en rullende rytmebølge og rockefot-rykninger. Og vokalist Cole Alexander høres ekstra kul ut med litt ekko på stemmen, småsnøvlete uttale og primale utbrudd. Han levner altså liten tvil om at det fortsatt er Black Lips det er snakk om.

For bandet har utviklet soundet sitt siden Good Bad Not Evil, selv om man neppe kan snakke om noe kvantesprang. På Drugs serverer de noen eteriske koringer, kombinert med svevende space-gitar, surf-feeling og en stemningsskapende slager; klapping. Ikke gærent!

Starting Over begynner med et gitarriff som høres ut som en komponeringskonspirasjon mellom en haug kjedelige indierockband. De redder seg inn med noe klassisk fyllekoring, som sender tankene til go’låter som Dirty Hands (Let It Bloom) og Bad Kids (Good Bad Not Evil). Dessverre høres det ut som de var fulle da de spilte inn låta også, noe som jo ikke er umulig. Instrumentene lever sine egne liv i litt for stor grad; det hele blir forvirrende og etter hvert slitsomt. Det er morsomt at låta lener mot støyrock, men det funker altså ikke optimalt.

Gutta fortsetter å ståke på Let It Grow, med mye fuzz, Sonic Youth-riff og mettet lydbilde. Støybildet blir brutt opp ved hjelp av vokal, stødig basslinje og en renere gitar, som gjør det hele mer variert og melodiøst. Men man blir lei av tekstlinja “Let It Grow” og all fuzzen etter en stund, og ønsker at låta var et minutt kortere.

Heldigvis roer de seg et hakk på Trapped In A Basement, hvor assosiasjonene flyr til lystige temaer som begravelse, gamle skrekkfilmer og sinnssykdom. Koringen er lys og spøkelsesaktig og vokalen dyp og dyster. Det er lett å se for seg Cole Alexander innesperret i kjeller’n, iført tvangstrøye og matchende skingrelatter i sluttsekundene.

Kanskje er det sinnssykdommen som får ham til å høres ut som Jamiroquai på neste låt? Short Fuse er up-beat og fengende, fylt med raske pianofingre, orgel og romskiplyder. Det funker, til tross for den småcheesy vokalen. Låter som I’ll Be With You og Again & Again har sine kvaliteter, men forblir anonyme. Med hele 15 spor på plata kunne disse to vært kuttet ut. Da er BBJOT mer vellykket, med røff ekkovokal, klagende, krass koring og melodiøs fuzz på gitaren.

Old Man fronter irsk folkemusikk-vibb og enkelte middelalderske toner, mens The Drop I Hold minner om DJ Shadow og Portishead, komplett med sampling, LP-spraking, spøkelsesstrykere og koring. Hip-hopen melder seg også på, med snakkesynging og ”beat boxing”. Så Black Lips-tullingen er intakt, og på et merkelig vis funker det faktisk fint. Body Combat slekter på White Stripes’ tyrefekterhit Conquest, men blir for lang og repetitiv.

De øvrige låtene inneholder hese utbrudd, raping, religiøst prat fra en tenåring, bannesensur, spoling, et Arcade Fire-hybrid, tre og et halv minutts stillhet og noe som høres ut som en motorsag. Black Lips har definitivt trasket inn på et par nye veier. Og de skal absolutt ha skryt for pågangsmotet, selv om de går seg litt vill innimellom.


7/10


Black Lips på Myspace
Black Lips' hjemmeside