Fortsetter i kjent stil, med positiv utvikling
Trioen fra Lillesand slapp i 2007 sitt debutalbum, Strange Constellations . Det ble godt mottatt mange steder og bandet skaffet seg raskt en fanskare. Etter en ventetid på cirka to år, er andreaplata endelig klar. Klarer den å fenge lytterne like bra som debuten, og har den noe nytt som tilføyes musikken? Svaret på begge deler er ja!
Heroes & Zeros har klart å skaffe seg et særegent lydbilde, som er elsket av mange, men også hatet av noen. Likte man ikke førsteplata, så vil man mest sannsynlig ikke like denne heller, for bandet forstetter i kjent stil, med elektriske gitarer og trommer som er lett gjenkjennelige. Melodiene er i samme stil som tidligere, men heller ikke like. På førsteplata, Strange Constellations, fant vi stort sett kortere og kontante låter. De var raskt i gang og raskt gjennomspilt. Men på Simian Vices Modern Devices legger Heroes & Zeros noe mer i låtene sine, de tør å ekperimentere mer i lybildet og det blir mer interessant. De varierer mer, og i en og samme låt finner vi kombinasjoner av nedtonede gitarriff og til mer støyende gitarrock. Og dette gjør de overbevisende, det låter fett. Eksempel er låten Cipramillion, hvor vi finner en perfekt oppbygning fra noe balladelignende med rolige toner til mer ren rock. Låtene er gode, og flere har fengende refrenger som sitter i hodet resten av dagen, uten at det er noe å skamme seg over. Det kan også virke som om Lillesandtrioen har hørt på 120 Days siden sist også, for det finnes klare likhetstrekk, noe spesielt starten på Låten Ferric Taste er et godt eksempel på dette. Heroes & Zeros lager musikk som det er lett å bli dratt inn i og som du gjerne vil høre hvordan utvikler seg.
Alt i alt er dette en sterk utgivelse fra Heroes & Zeros. De innfrir og følger opp det gode de startet med debutalbumet sitt, samtidig utvikler de seg og gjør musikken mer interessant og spennende. Plata når nesten helt opp til toppen, fordi dette er en god utgivelse fra et godt norsk band.
8/10
|
