Har man gått glipp av albumene Remission, Leviathan og Blood Mountain er det nesten slik at man ikke fortjener å høre om denne heller. Mastodon har i løpet av årene brutt ut av massene for alvor plassert seg høyt oppe blant eliten. Man skulle nesten tro at blodårene deres kun pumper rundt kreativitet og evnen til å lage noe storartet, for gruppa har overrasket positivt og innholdsmessig for hvert slipp. Denne gangen er luft elementet som konseptet er lagt rundt, og handler mer om ut-av-kroppen-opplevelser, ormehull og Stephen Hawking sine teorier enn tsarer(som ryktene først antok). 3 år har uansett gått siden de slapp den kraftige Blood Mountain, og Troy, Bill, Brent og Brann skal igjen legge verden for deres føtter.

Mange har sikkert allerede fått med seg låtene ”Oblivion” og ”Divinations”, som også åpner Crack the Skye. Førstnevnte har en vanvittig oppbyggende atmosfære av at noe stort kommer, og er glimrende som åpningsspor. Et klatrende riff introduserer trommis Brann på vokal, før Troy overtar vokalen under broa, og til slutt brommer gitarist Brent ut et vanedannende refreng med sin karakteristiske stemme. Aldri før har dem delt opp vokaljobben slik, det har en latterlig fet dynamisk effekt. Gitarsoloen kunne vært laget av selveste Dimebag, og går rett hjem. Den litt hissigere ”Divinations” gir så plata den typiske ”The Wolf is Loose”, ”Blood and Thunder” låta. Mye mer teknisk og melodiøst utført, men skiller seg tempomessig ut fra resten.

Utover våkner progdelen for alvor, og mer dronete og seige låter former den helhetlige oppfatningen. Spesielt den nesten elleve minutter lange ”The Czar”. En episk reise som opprettholder interessen for ørene hele veien igjennom, grunnet flere heftige partier, musikalsk variasjon og rå overganger. ”Ghost of Karelia” er igjen et av de bedre bidragene, med Tool-aktige partier og igjen helt syke vokallinjer. Man legger også merke til etter noen gjennomlyttinger hvor mye lag musikken er produsert i, generelt mye lyd som er flettet sammen, noe som gir et massivt lydbilde.

Skiva har også noe veldig fremmed og mystisk over seg, og det overnaturlige temaet svever hele tiden gjennom låtene. (For å lese litt dypere om bakgrunnen og tematikken for både skiva og låtene, sjekk ut linken under). Tittelsporet er enda en overbevisende 5 minutter. Denne er også gjestet av Scott Kelly fra Neurosis(han har også gjestet den tidligere ”Crystal Skull”), der han bidrar med litt ekstra gromslugdemetal brøl. Det å veksle på vokaljobben og utførelsen viser bare enda en gang hvor enkelt melodiøst man kan gjøre det, dette gjelder spesielt innad i bandet, men Scott gir litt ekstra krydder. I forhold til den gode flyten i låtene, skjønner man også at gutta har tatt sin tid på sammensettingen av Crack the Skye.

Avslutningen ”The Last Baron” er noe av det bedre undertegnede har hørt av lengre proglåter. En mesterlig utført oppbygging og gjennomføring, med fengende driv og tekst. Gitarist Brent Hinds viser i hvert fall syke sider både på vokal og gitar. I det sangen klikker 13 minutter sitter man igjen som en siklende amøbe, totalt voldtatt(mentalt) av den musikalske overbevisningen. Det å i det hele tatt opprettholde intensiteten og interessen hos lytteren gjennom en slik lang låt, forklarer bare hvor vanvittige dyktige og kreative musikere dem er.

Alt i alt enda en maktdemonstrasjon fra heavy/prog/alternativ-metallerne fra Atlanta. Mye av tematikken til tekstene ligger rundt ”ut-av-kroppen-opplevelser”, og sjelen til lytteren blir også grundig filleristet i løpet av de 50 minuttene skiva varer. Produsent Brendan O’Brien har i tillegg virkelig overgått seg selv. En mer progmetal-aktig skive enn hva de har laget tidligere, men følelsen av både Blood Mountain og Leviathan ligger der samtidig. Denne vil gå i spilleren resten av året og mest sannsynligvis i lang tid fremover, og fortjener massive gjennomlyttinger. Gled dere, de som skal se dem varme opp for Metallica. Ryktene sier at de skal spille mer eller mindre hele skiva i sin helhet.
-”Takk Mastodon, dere er virkelig kongene av den nye amerikanske metallbølgen".

9/10

Se griselangt og uredigert intervju av Lydverket:



Les kollega Robin sin sak, der du kan lese ALT om skiva
Mastodon på Myspace