Solo er en relativt god brus, selv om undertegnede liker Solo Super bedre. The Knife-Karins soloalbum Fever Ray er bedre enn begge deler. Hun har ikke glemt sin ærverdige knivarv, men der The Knife kan bli vel aggressivt og frenetisk elektronisk, er Fever Ray mer organisk, ett hakk roligere og flere hakk mørkere.

Og åpningssporet, If I Had a Heart, er et glimrende eksempel. Bror Olof gjestesynger med sin umiskjennelige mørke vokal, men også ellers er låta overraskende dyp og kvernende, med ubehagelige, elektroniske hjerteslag. Den uhyggelige stemningen forstrekes av tekstlinjer som “dangling feet from windowframe, will they ever, ever reach the floor?”. Den mørke, messende munkevokalen avløses av vakker, mer eterisk sang og Karin Dreijers særegne stemme.

When I Grow Up er den polaraktige, elektroniske stemningen til The Knife fortsatt tilstedeværende. Men når Dreijer med skingrende stemme synger at hun vil bli en skogvokter som løper gjennom mosen på høye hæler, akkompagnert av ulende vind, bumerang-lyder og nordlys i musikkform, beveger hun seg nærmere naturen og det organiske enn The Knife har gjort.
Og vokalen er som en samtale med et lite barn, med tekstlinjer som springer i alle retninger: Hun venter på at et skjell skal omfavne henne på stranden, forteller at hun er veldig flink med planter og at hun hviler på den syvende dagen før hun igjen kommer seg opp for å rope på deg. Dreijer viser kreativitet og sans for pussige detaljer i tekstene sine, og de minner om Björks mest underfundige tekster på Homogenic eller Post.

Låter som Seven og Triangle Walks er vellykkede blandinger av fengende rytmer, spøkelsesekko og ubehagelig stemning, der førstnevnte inneholder tekstperler som “we talk about love, we talk about dishwasher tablets”.
Sistnevnte er som å være på en fest der man egentlig har lyst til å danse, med karibiskinspirerte Deep Cuts-rytmer. Men man våger ikke, fordi gulvet også er fullt av knuste lyspærer og krokene fulle av mystiske skikkelser med uutgrunnelige blikk.

Concrete Walls er i sin tur som et ekkelt ekko fra Silent Shout sine svarteste stunder. Låta er forferdelig tung og dyp, som en mer grusom utgave av skumle og vakre From Off to On.
Den urovekkende stemningen holder seg på spøkelsesaktige Now's the Only Time I Know, med skremmende, smellende rytmer og skjærende elektroniske lyder. Vokalen forsvinner ned i fortvilede, sårbare dyp og opp i bydende topper, sammen med nok en gåtefull og barnlig tekst. Og det er fengende, ikke skummelt fengende, men skummelt og fengende.

I’m Not Done og Keep The Streets Empty For Me er to smakfulle kakestykker med flere lag. I’m Not Done frister med appetittvekkende lag av klapping, vokal, kastanjettklakking, sprø ekko, flytende og flygende elektroniske elementer, samt vibrerende strykere mot slutten.

Keep The Streets Empty For Me er hakket dystrere. Her går natur og mystikk hånd i hånd: “On a bed of spiderweb, I think of how to change myself” og “uncover our heads and reveal our souls” synger Dreijer med svensk knekk ut i mørket. En ensom reinsame på en øde vidde. Nesten umerkelige gitarer, eksotiske, dvelende panfløyter kombinert med en isnende polarfølelse som lager ekkoet i låtens ødslige landskap. Grøss!

Ja, bruk heller pengene dine på Fever Ray enn på enda en kasse med Solo.


9/10


Fever Ray på Myspace

Fever Ray sin hjemmeside