Daniel Dumile er trolig ikke et kjent navn for noen uten om hardcorefansen, men et kjært barn har mange artistnavn; MF DOOM, Viktor Vaughn, King Geedorah, Supervillian, Metal Fingers og nå kjent som kun DOOM. Det startet med gruppa KMD, så begynte han å rappe solo med en strømpe over hodet for å skjule ansiktet, som igjen var inspirert etter Dr DOOM fra Marvel Comics. Han gjorde seg bemerket med skiva Operation: Doomsday, og ble kjent som MF(Metal Face) DOOM, da han hadde en metallmaske over ansiktet under alle liveshows og når han ble avbildet.
Han er en liten særing ja, og er sykelig opptatt av tegneserier. Daniel elsker også å krydre låtene med gamle radioklipp og filmklipp for å skape en spesiell ”tegneserie-effekt”. Han er et undergrunnsfenomen, og stilen hans blir litt for alternativ for de fleste. Likevel har han nådd massene med samarbeidsprosjektene Madvillain med Madlib, The Mouse and the Mask med Danger Mouse, og da han både deltok og produserte store deler av Ghostface skivene Fishscale og More Fish. (Ja ja, nok innledning og kom poenget tenker du.)
Dette blir vel den syvende soloskiva hans(Da er ikke alle Metal Fingers prosjektene med), og hans første under navnet DOOM. Forrige MF DOOM skive var Live from Planet X fra 2005. Den bærer alt det som er typisk for hans matriale, mange korte spor i ekte alternativ hip hop form. En del fjerne beats, og en hel haug med lyrisk kvalitetsspytting slik bare han kan gjøre det.
Han bruker fortsatt gamle beats, sanger og mye av det blir i tillegg frustrerende kort. Likevel må man bare bite det i seg, han fortsatt et geni. Han virker faktisk mer livlig enn på lenge, og bare det er ett pluss, han gir som regel faen i den lojale fanskaren. Her finner man alt fra re-uses av låtene ”Yessir” og ”Angelz”, men begge Wu Tang medlemmene Tony Starsk og Raekwon dreper som gjester. Den overbrukte J-Dilla beaten på ”Lightworks” kan man godta, fordi Dumile gjør den beste jobben på beaten hittil. Introlåta ”Gazzillion Ear” er også på J-Dilla beat.
Så finnes det så klart de sporene som er erketypisk DOOM. Både ”Batty Boys”, den sykt fete ”Cellz” og Madlib produserte ”Absolutely” er så typisk han det for blitt. Med diskusjoner om superhelter, homofile rappere, homofober lagt over fengende beats, med de to førstnevnte har lange intropartier.
Selv om det er mange korte spor, er det fantasisk mye kvalitet. ”That’s That” med felebeaten fra hans egen ”Hyssop” fra Special Herbs Vol.4. ”Still Dope” featuring Empress Sharhh. En helt rå låt med skikkelig The Herbaliser-vibber, der beaten switcher i noen helt rå overganger. Gjestedama kan sine saker i hvert fall. Man ikke la være å nevne ”Microwave Mayo” eller ”Ballskin” heller, sykt bra. Han har noen flows og noen partier generelt på plata som blåser en hver tvil ut av skyggen.
DOOM er så sær som han alltid vil være, selv om han har byttet navn. Han gjør mye som han har gjort før, men gjør det med en så vanvittig overbevisning at det nesten blir greit. Han er den artisten den lojale fansen hater å elske, og den artisten alle fans av mainstream hip hop aldri vil forstå. Han er Daniel Dumile og uten tvil en av historiens beste med mikrofon i hånda. Born Like This er genial, men mangler dessverre det lille ekstra magiske for å nå helt opp.
