De fire belgiske herrene i The Seatsniffers utgir sitt syvende album siden debuten i 1997, og har rykte på seg for å være et av det lille landets mest populære band, på plate og scene. Turbulence rokker neppe ved en slik betegnelse, til tross for at min oversikt over belgiske musikkhelter er noe begrenset.

Beskrivelsene av kvartettens musikk har en spennvidde som er imponerende og interessant, men samtidig forventingsfull. For når du inviteres med på en interrail av musikkstiler, som blant annet Rock and Roll, Rhythm & Blues, Rockabilly, Soul, Ska og magesyrende blues fremført med energisk Punk-Rock, ja, da er det ikke rart at det kribler i magen etter å høre The Seatsniffers. Dette må jo være tøft! Og reiseguidens beskrivelser innfrir.

Allerede etter to sekunder av åpningssporet, Git´r Done, tenker jeg: " Oj, dette er tøft! Her må det røres på armer og bein". Saxofonen i kombinasjon med gitaren gir en smule Sonics-referanse umiddelbart, og Broes rå og småarrogante vokal driver låta videre. She´s Mine og Bangkok innfrir også forventningene, men øker samtidig presset; jeg har latt meg fenge, rive med, blitt omringet av disse barske belgierne. The Seatsniffers er tøffe som fan, de spiller rockabilly i ypperste klasse. Humor har de også. Kan dette holde helt ut?

Ja visst. Jeg lander riktig nok litt på I´d Wait All Over hvor stoppestasjonen er mer rytme og blues enn den svingende rockabilly-råskapen jeg har duret gjennom tre ganger på rad. Men jeg finner fort tilbake til begeistringen igjen og får mine følelser om at The Seatsniffers er drivende gode bekreftet gjennom, bortsett fra et par middelmådigheter som Dark In My Heart og Three Words, resten av albumet.

´Put that motherfucker on a boat´. Fan at en bihulebetennelse forhindret meg i å se dem live på Caven i Oslo like før påske. Drammen neste stopp.

7/10

The Seatsniffers på My Space