Neil Young-Fork In The Road
Rufsete, rampete og definitivt "Youngsk" om miljø, store biler og den åpne landeveien.
Hvor lenge kan en rockens rabulist og sarkastisk samfunnskritiker holde seg aktuell? Mens mange av de store levde som om det ikke fantes en morgendag, brant ut og døde eller forsvant inn i et herjet sinns mer lysfattige kroker, fortsetter den gamle canadier Neil Young sitt mangfoldige og merkverdige kunstnervirke som musiker. Et virke som har vist den gamle, rustne herre litt av hvert av sorg, smerte, motgang, men også en av moderne tids største karrierer. Som han sier det selv: ”It’s better to burn out than to fade away”, noe Kurt Cobain skal ha rablet ned i siste liten, for å si det sånn, men Young virker altså ikke å ville ”fade” med det første, han er sulten på mer. Når Neil Young nå gir ut sitt trettifjerde studioalbum, eller hva det blir, er ikke pasjonen for rock kjølnet, ei heller er evnen og viljen til å kritisere, latterliggjøre og skildre sin samtid og dets utilstrekkeligheter.
Floating along on the Rio Grande. Coca Cola in my hand. In the promised land. (…) Cruising down Route 66 where the guys and gals used to get their kicks, in the old day. (…) Living my days in an old jail cell, somehow life goes to hell, when worlds collide
Allerede i første låt, When Worlds Collide, sitert ovenfor, viser Neil Young oss sitt ambivalente forhold til den amerikanske drømmen; et etterhvert tynnslitt glansbilde med sin nærmest paniske glorifisering av coca cola, guns og bensinslukende biler langs støvete landeveier i guds utvalgte America. Han serverer en tirade av amerikanske klisjéer, før han kvitterer med en tørr latter, og dette må vel sies å være platas sentiment, sarkastisk som den er.
Fork in the road er så å si Youngs miljøplate, og dreier seg rundt en tidligere drivstofftørst 1959 Lincoln Continental, som etter miljømodifiseringer nå er blitt til en hybridteknologisk krigsskip i Youngs seneste korstog for miljøet. Young erkjenner at råkjøring inn i en støvete solnedgang, med radioen på full spiker og kanskje en tung revolver i hanskerommet nok er nærmest uløselig knyttet til den amerikanske frihetsfølelsen. Men denne forestillingen er ikke av den grunn riktig og den er heller ikke hellig for Young, selv om han til dels også glorifiserer den, med ironisk distanse.
Fork in The Road er en støyende og rampete rockeplate fra grungens gudfar, som han gjerne kalles. Men mellom skranglende gitarer og støyende trommer, blant sarkasme, kritikk og hånlatter, titter også melankolikeren og stemningsskaperen i Neilern fram, som på låta Light A Candle, en liten perle for tilhengere av Youngs mer rolige låter. Off The Road kan også nevnes i denne sammenheng. Denne plata er langt fra Youngs beste plater, men ikke så helt på jordet, og langt unna hans verste, som han laget på åttitallet i sitt vellykkede forsøk på å sabotere albumene sine til en slik grad av lavmål at plateselskapet ville slippe ham løs. Men hadde Young hatt flere av den litt ubehjelpelige, forhåpentligvis ironiske, litt Ali G-aktige ”rapsekvensen” som han serverer i den ellers greie Cough Up The Bucks på denne plata, ville nok anmeldelsene vært på den sjabre sida.
7/10
Floating along on the Rio Grande. Coca Cola in my hand. In the promised land. (…) Cruising down Route 66 where the guys and gals used to get their kicks, in the old day. (…) Living my days in an old jail cell, somehow life goes to hell, when worlds collide
Allerede i første låt, When Worlds Collide, sitert ovenfor, viser Neil Young oss sitt ambivalente forhold til den amerikanske drømmen; et etterhvert tynnslitt glansbilde med sin nærmest paniske glorifisering av coca cola, guns og bensinslukende biler langs støvete landeveier i guds utvalgte America. Han serverer en tirade av amerikanske klisjéer, før han kvitterer med en tørr latter, og dette må vel sies å være platas sentiment, sarkastisk som den er.
Fork in the road er så å si Youngs miljøplate, og dreier seg rundt en tidligere drivstofftørst 1959 Lincoln Continental, som etter miljømodifiseringer nå er blitt til en hybridteknologisk krigsskip i Youngs seneste korstog for miljøet. Young erkjenner at råkjøring inn i en støvete solnedgang, med radioen på full spiker og kanskje en tung revolver i hanskerommet nok er nærmest uløselig knyttet til den amerikanske frihetsfølelsen. Men denne forestillingen er ikke av den grunn riktig og den er heller ikke hellig for Young, selv om han til dels også glorifiserer den, med ironisk distanse.
Fork in The Road er en støyende og rampete rockeplate fra grungens gudfar, som han gjerne kalles. Men mellom skranglende gitarer og støyende trommer, blant sarkasme, kritikk og hånlatter, titter også melankolikeren og stemningsskaperen i Neilern fram, som på låta Light A Candle, en liten perle for tilhengere av Youngs mer rolige låter. Off The Road kan også nevnes i denne sammenheng. Denne plata er langt fra Youngs beste plater, men ikke så helt på jordet, og langt unna hans verste, som han laget på åttitallet i sitt vellykkede forsøk på å sabotere albumene sine til en slik grad av lavmål at plateselskapet ville slippe ham løs. Men hadde Young hatt flere av den litt ubehjelpelige, forhåpentligvis ironiske, litt Ali G-aktige ”rapsekvensen” som han serverer i den ellers greie Cough Up The Bucks på denne plata, ville nok anmeldelsene vært på den sjabre sida.
7/10
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>