Bluesy og leken livsvisdom fra den gamle mester
Bob Dylan, alias Robert Zimmerman, alias Shabtai Zisel ben Avraham (jødisk navn) trenger neppe noen introduksjon, men det hører jo gjerne med. Du må være både blind, døv og ha bodd i en hule i fjellet siden 60-tallet for ikke ha fått med deg Bob Dylan; kunstneren, samfunnskritikern, poeten. Dylan er inget mindre enn et postmodernistisk fenomen. Rolling Stone Magazine plasserte ham på andreplass i sin kåring av Greatest Artist Of All Time, kun slått av Beatles, som han i følge ryktet skal ha introdusert for narkotikaens fantastiske verden, hvilket peilet dem og hele rockemusikken inn på et nytt spor, men det er en annen historie. Han har mottatt Grammy, Golden Globe og Academy Award, samt er blitt tatt opp i The Rock And Roll Hall Of Fame, Songwriters Hall Of Fame og vært nominert til Nobelprisen i litteratur flere ganger, dette for å nevne noe. Med så mange fjær i sin gamle hatt, hva er det som driver Bob Dylan videre på sin morderiske evighetsturné, hva driver ham til stadig nye utgivelser? Har han mer å si?
På Dylans 33. album møter vi en hes og bluesy Dylan. Dette er plata til far, kan man si, med en årskommen sound, kanskje særlig for litt halvgamle bluesentusiaster, men ikke fortvil om du er yngre og digger plata, det er nok mange av dere der ute også. Stemmemessig er Dylan med denne plata virkelig på vei over i en skikkelig raspende og rusten bluesvokal, noe som kler plata godt, og som kanskje ikke er annet enn naturlig for en fyr som stort sett har spilt 100 konserter i gjennomsnitt årlig siden før de fleste av oss ble født.
Det som kanskje slår en med Together Through Life, er det til tider litt Tom Waits-aktige, noe som er særlig tydelig på Beyond Here Lies Nothin og My Wife’s Home Town, der Dylans vokal blir kanskje særlig rølpete hes og Waits-aktig, flankert av en nærmest sovende laidback trommis, kul kontrabass, parisisk trekkspill og blåsere. Mandolinbruken på noen spor gir også et lite hint av Leonard Cohens middelhavske stemninger fra tidlige plater. Visse vokalsekvenser er også nesten som snytt ut av nesa til J.J. Cale.
I pass the old school yard. Admitting that life is hard. Without you near me.
Som alltid med Dylan er det vakkert akkompagnert poesi som serveres; om hjertesorg, kjærlighet, livet, døden og alt det i mellom. Det står liksom litt respekt av legenden Dylan, for å si det mildt, der han stadig ikke bare står oppreist (noe som er en bragd i seg selv med tanke på livsførselen i visse perioder), men han klarer fortsatt å fange nye og gamle lyttere med sin musikk og sine tekster. Noen vil hevde at Dylan kanskje ikke lenger er så brennaktuell, men han øser villig av sin livsvisdom og skaper også med denne plata en stemning, som man gjerne vil vende tilbake til.
6/10
|
