Britiske Gallows et ute med sin andre skive, og herregud for et verk. Det er rett-i-trynet punk-rock fra hjertet, med politiske tekster og breibente riff. Inspirert av den eldre garden, men pakket inn i en løsnning slik at det går rett hjem hos den yngre garden også.

Etter en intro som kun lover bra saker, smeller ”The Riverbank” til med et fett riff, seige trommer og et kjeftende Frank Carter i spissen. Dette er mildt sagt startskuddet for en parade av rå rock, som knapt rekker å hive etter pusten. ”London is the Reason” setter standarden, med gode melodier, fete riff, og ekte punk vokal. Her lukter det inspirasjon av band som Minor Threat, Black Flag, tidlig Bad Religion, litt Turboneger på sitt beste og tungrock fra 70-tallet, samtidig bærer det et litt moderne hardcore-preg. Mye godt med andre ord, i en komplett og feilbar pakkeløsning.

Tyngre låter som ”Queensberry Rules” gir lytteren litt mer heavy saker, og ”I Dread the Night” er rølpe og drikkelåta, mens ”Graves” eksploderer i trynet ditt med ren punkenergi. Denne skiva har alt, og er først og fremst en opplevelse i seg selv. Lyden er rå, og produksjonen er tett og massiv. Selve høydaren må vel være ”The Vulture (Acts I & II)”, med akustisk intro, og en andreakt som virkelig slår fra seg. Ingen skarptrommelyd, gitar feedback eller grynting fra vokalisten har sluppet unna miksingen, og fy faen som det funker.

Grey Britain er rett og slett bare en helvetes bra skiva, med knallbra rockepunk hele veien. Sett på ”Leeches”, smell halvliteren i bordet, slå til nærmeste person og syng med. Her er det pur kvalitet hele veien, som får til den mest innslutta person til å tappe lett med rockefoten. Ikke minst en vanvittig avslutning gjennom ”Crucifucks”! Masse fete gitarriff, killer refreng og tight produksjon. Dette er en moderne klassiker!

9/10

Trenger du egentlig mer overtalelse enn partiet som kommer etter omtrent 1 minutt: ”Live by the sword/die for the lord/call down the vulture/to dine on their corpse”





Hør musikken på Myspace