The Maccabees - Wall of Arms
Et andrealbum som fortjener oppmerksomhet, også her til lands.
London-kvintetten The Maccabees fikk en utakknemlig oppgave da de under Hovefestivalen i 2007 fikk spille samtidig som selveste Arcade Fire. Om det er derfor de har valgt produsenten bak ”Neon Bible”, Markus Dravs, på sitt andrealbum er noe usikkert. Det som i midlertidig er sikkert er at The Maccabees nå låter mer modne og mørkere ut enn de gjorde på ”Colour It In”, uten at dette betyr kjedeligere.
”If you got no kind words to say, you should say nothing more at all” lyder budskapet til vokalist Orlando Weeks i den mørkstemte ”No Kind Words”, noe som i og for seg er sant, men som heldigvis ikke gjelder for ”Wall of Arms”. At produsent Markus Dravs har jobbet med band som Coldplay og Arcade Fire høres tydelig i arrangementoppbygningen av låtene, noe som igjen medfører at blåsere og flerstemte refreng aldri er langt unna. Det er som om Editors skulle spilt Arcade Fire-låter, eller Arcade Fire spilt indie-rock. Det låter allikevel genuint ut og kler bandet takket være Orlando Weeks enorme evne til å tilføre låtene særpreg og egenart, som også gjelder for de mer energiske låtene som jeg følte manglet på debutalbumet.
The Maccabees sverger fortsatt til gitaren som drivkraft, heldigvis for vi si, men viser med ”Wall of Arms” at de har dybde og spennvidde. Et til dels overraskende, men svært forfriskende andrealbum, som styrker The Maccabees’ plass på den overfylte postpunk/indie-rock-himmelen.
8/10
The Maccabees på myspace
”If you got no kind words to say, you should say nothing more at all” lyder budskapet til vokalist Orlando Weeks i den mørkstemte ”No Kind Words”, noe som i og for seg er sant, men som heldigvis ikke gjelder for ”Wall of Arms”. At produsent Markus Dravs har jobbet med band som Coldplay og Arcade Fire høres tydelig i arrangementoppbygningen av låtene, noe som igjen medfører at blåsere og flerstemte refreng aldri er langt unna. Det er som om Editors skulle spilt Arcade Fire-låter, eller Arcade Fire spilt indie-rock. Det låter allikevel genuint ut og kler bandet takket være Orlando Weeks enorme evne til å tilføre låtene særpreg og egenart, som også gjelder for de mer energiske låtene som jeg følte manglet på debutalbumet.
The Maccabees sverger fortsatt til gitaren som drivkraft, heldigvis for vi si, men viser med ”Wall of Arms” at de har dybde og spennvidde. Et til dels overraskende, men svært forfriskende andrealbum, som styrker The Maccabees’ plass på den overfylte postpunk/indie-rock-himmelen.
8/10
The Maccabees på myspace
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>