Når det annonseres at Bobba Fett og Sulo går sammen for å lage et band, ville enhver normalt kulturinteressert klø seg i bakhodet og klikke seg videre til en annen nettside. Det er helt til du forstår at vi snakker om organist/pianisten i The Hellacopters og vokalisten i The Diamond Dogs. Anders Lindström (Bobba Fett) og Sören ”Sulo” Karlsson har tidligere laget bra musikk sammen da de på tidlig 90-tall ga oss bandet The Diamond Dogs. Etter å ha fokusert mer på andre prosjekter, er de nå tilbake som duo i form av Bitter Twins. Sammen har de gitt ut albumet Global Panic.

Det første jeg tenker over når jeg leser pressemeldingen om Bitter Twins er antallet gjesteartister som har hjulpet til med å spille inn dette albumet. Produsent Jörgen Jugglo Wall har fått rimelig frie tøyler når det gjelder produksjonen av Global Panic. Hele 13 artister har hjulpet til med å spille eller dubbe på produksjonen. Enkelte ganger har Bitter Twins vært i produksjon i studio, selv om Bobba Fett og Sulo befant seg på andre siden av kloden. Det hele virker litt mistenkelig, men samtidig ganske morsomt.

Virtue & The Thief åpner ballet, med en mengde forskjellige instrumenter og effekter. Det er tider meget gjennomført, men til tider litt mye. Det blir krangel om hvilket element som skal være mest fremtredende i lydbildet, og det blir litt for mye blandet. Riot Club holder høyt tempo, og har et gitarriff som klistrer seg til minnet. Det er først på tittelsporet Global Panic vokalist Karlsson får vist frem hva han duger til. Med litt merkelig anlagte mellompartier, kommer det frem hvilken eksperimentell plate dette er. Bitter Twins leker seg med forskjellige tempo, instrumenter, effekter og overraskende instrumentale partier. De varierer fra å være kreative og geniale, til å virke som om noen trykket på ”randomize” da de skulle mikse platen.

Plutselig begynner jeg å lure på om jeg skiftet plate i spilleren. Right this Time er en et forsøk på feel-good summerhit. Med refrenget ”fight the power, and win them all. Right this Time!” er dette en fusjon mellom Bob Marley på speed og Eric Hutchinson. Bitter Twins skal ha for forsøket, men dessverre ikke for resultatet. Mange av sangene har enkle refrenger, som inviterer til allsang, og absolutt vil fungere, men slagere blir det ikke. For å bli noe stort er dette for klisje-aktig og oppbrukt. Eller skal man kalle det ”popbrukt”? På Liberation Army prøver bandet seg på rock på folkelig vis. Nærmere sagt amerikansk rockevis, i kjent stil med storheter som Springsteen. Men når det hele virker så alvorlig parodiaktig, blir det for tynt.

Det som preger Global Panic er kreativitet, eksperimentering, effektbruk. Dessverre blir det hele så lekent at det er vanskelig å ta det på alvor. Det er heller ikke på noen måte humoristisk, slik at man kan like det på den måten. Bitter Twins blir neppe favorittbandet ditt, men de kan tåle noen runder i spilleren. Dessverre er det for lite utpreget og særegent ved soundet som gjør at du vil bli overrasket. Riot Club er platens høydepunkt.

6/10

PS! Platen er kun tilgjengelig digitalt foreløpig. Den fysiske utgaven slippes 29.06.
PPS! Platen kan høres i sin helhet på MySpace

Hør platen i sin helhet her