La Roux - La Roux
Jackson ikke død likevel!
Michael Jackson er død, Elly Jackson er det langt ifra. Hun har neppe overtatt selveste poptronen, men hun er i hvert fall den kuleste jenta i synthpop-hoffet. Sammen med Faithless-venn, keyboardist og produsent Ben Langmaid har hun fått det selvtitulerte debutalbumet La Roux til å bli en forførende flørt med både dansegulvet og forfinet britiskhet.
Og akkurat dette viser seg å være en velsmakende kombinasjon i Smash-ligaen. På den farlig fengende singelhiten In For The Kill faller man for Jacksons poshy, men edgy vokal og måten hun uttaler ordet “lust” på (“lååhst”). Stilen hennes virker upolert, og for å bruke et godt norsk uttrykk, som at hun gir blaffen. Hun bare synger liksom, mens hun hopper rundt og kaster på sin androgyne, utstuderte flammefrisyre. Det er i hvert fall noe sånt jeg får lyst til å sette i gang med.
Andresporet Tigerlily er mer aggressiv, med grovere sound og strofer som frekt spyttes fram. Og en mannsrøst som kunne tatt over jobben til den skumle stemmen i Michael Jacksons Thriller er et festlig innslag, som dessuten passer utmerket til denne anmeldelsens innledning. Moro! Låta Quiksand er også en svingende affære, der oooooouuuuh-syngingen utrolig nok får til å høres mer kul enn irriterende ut.
Og her har man Jacksons talent i et hardt nøttebelegg: Cheesy koring, febrilsk TV-spill-pling-plonging, irriterende synthsekvenser og ekstremt skarpe trommer - på mystisk vis funker det. På låter som ellers ville vært SEGA-mareritt fra åttitallet, som Bulletproof og I‘m Not Your Toy, er det hennes snotty, småskingrende og energiske stemme som sørger for at kulheten ikke detter i ølsølet på dansegulvet.
Nedtonet The Knife lurer i skyggene på de vakrere, mindre dansesvette As If By Magic og Cover My Eyes, der sistnevnte viser en mer lengtende og sårbar vokalprestasjon av Jackson. Her får La Roux dessuten til å flette inn seriøs gospelkoring i TV-spillet på en ytterst vellykket måte. Og på Fascination dempes de skarpe trommene av vokalen, som også her er mer flytende og avslappet enn på de mer obsternasige låtene. La Roux stiller med andre ord definitivt danselysten, men åpner samtidig for flere fine pauser til å drikke litt vann og tørke bort den verste pannesvetten.
Selv om popkongen har parkert lakkskoene, kan man trøste seg med at La Roux så vidt har stylet flammefrisyren og skrudd på synthen. Jacksons lenge leve!
8/10
Cover: Andy Whitton/ Alexander Brown/ Traffic/ Hannah Neaves
La Roux på Myspace
La Roux sin hjemmeside
Og akkurat dette viser seg å være en velsmakende kombinasjon i Smash-ligaen. På den farlig fengende singelhiten In For The Kill faller man for Jacksons poshy, men edgy vokal og måten hun uttaler ordet “lust” på (“lååhst”). Stilen hennes virker upolert, og for å bruke et godt norsk uttrykk, som at hun gir blaffen. Hun bare synger liksom, mens hun hopper rundt og kaster på sin androgyne, utstuderte flammefrisyre. Det er i hvert fall noe sånt jeg får lyst til å sette i gang med.
Andresporet Tigerlily er mer aggressiv, med grovere sound og strofer som frekt spyttes fram. Og en mannsrøst som kunne tatt over jobben til den skumle stemmen i Michael Jacksons Thriller er et festlig innslag, som dessuten passer utmerket til denne anmeldelsens innledning. Moro! Låta Quiksand er også en svingende affære, der oooooouuuuh-syngingen utrolig nok får til å høres mer kul enn irriterende ut.
Og her har man Jacksons talent i et hardt nøttebelegg: Cheesy koring, febrilsk TV-spill-pling-plonging, irriterende synthsekvenser og ekstremt skarpe trommer - på mystisk vis funker det. På låter som ellers ville vært SEGA-mareritt fra åttitallet, som Bulletproof og I‘m Not Your Toy, er det hennes snotty, småskingrende og energiske stemme som sørger for at kulheten ikke detter i ølsølet på dansegulvet.
Nedtonet The Knife lurer i skyggene på de vakrere, mindre dansesvette As If By Magic og Cover My Eyes, der sistnevnte viser en mer lengtende og sårbar vokalprestasjon av Jackson. Her får La Roux dessuten til å flette inn seriøs gospelkoring i TV-spillet på en ytterst vellykket måte. Og på Fascination dempes de skarpe trommene av vokalen, som også her er mer flytende og avslappet enn på de mer obsternasige låtene. La Roux stiller med andre ord definitivt danselysten, men åpner samtidig for flere fine pauser til å drikke litt vann og tørke bort den verste pannesvetten.
Selv om popkongen har parkert lakkskoene, kan man trøste seg med at La Roux så vidt har stylet flammefrisyren og skrudd på synthen. Jacksons lenge leve!
8/10
Cover: Andy Whitton/ Alexander Brown/ Traffic/ Hannah Neaves
La Roux på Myspace
La Roux sin hjemmeside
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>