Om du er en av dem som mener det er kommet altfor mange sjangere innenfor musikken de siste 30 årene, og fremdeles synes at Black Sabbath, Led Zeppelin og 70 tallet gjelder, da bør du lese videre. For fra Australia kommer Wolfmother for å frakte deg tilbake i tid.

Det tre mann store bandet har allerede fått stor oppmerksomhet på andre siden av kloden, og fått et rykte om å være et forrykende liveband. Når man hører den selvtitulerte debuten så kan man forstå at et slikt rykte har oppstått. Platen starter med Colossal som gir deg både bakoversveis og nakkesleng. Vokalist Andrew Stockdale synger eller hyler, kall det hva man vil, mens gitarene spyr ut fengende riff på rekke og rad. I bakgrunnen lurer 70talls inspirasjonene, som The Doors sin synth og Led Zeppelin sin gitar på for eksempel White Unicorn og Mind`s Eye, som etter min mening allerede er en moderne klassiker. Det funker som bare det. Skal man beskrive Stockdale sin stemme blir det som en krysning mellom Ozzy Osbourne og Jack White. Det kommer ikke klarere fram enn på Apple Tree, hvor Wolfmother nesten høres ut som en schizofren krysning av Black Sabbath og White Stripes.

Til tider kan låtene høres monotone og litt kjedelige ut, men bare for en kort periode. For når man føler at det begynner å bli litt for slapt og kjedelig, slås plutselig takten om og musikken bare eksploderer i energi. Tales From the Forest of the Gnomes begynner som en slapp sang fra The Vines, men et lite taktskifte og Stockdale høres ut som energisk og hylende Jack White.

Så det er bare å gå til innkjøp av denne platen, sette anlegget på full guffe og nyte rockehåndverk slik det skal låte i 2006. Wolfmother viser med denne debuten at 70 talls rock ikke er utdatert. Som en ekstra godbit har Quartfestivalen og Roskilde booket dem til årets festival, og ikke for å låte kjepphøy, men jeg tviler sterkt på at det er mange konserter som kommer til å overgå Wolfmother i 2006.

Dette er forresten en meget sterk åtter!

8\10