Texas-bandet White Denim er ute med sin tredje langspiller. White Denim har vist seg å være et av de bandene som skaper sin egen sjanger. Det nærmeste vi kommer en bestemt sjanger er garasjerock eller post-punk. Åpningssporet lyder navnet Radio Milk How Can You Stand It og har et sterkt psydelisk preg. Introen høres nesten ut som et lydspor tatt fra et torturkammer, i denne forstand et morsomt forsøk. Det er hamrende basslinjer, ildsinte refreng og merkelige effekter. Det hele er skrudd sammen på en måte som får deg til å lure litt på hva som skjer. Det eksperimentelle og søken om å lage noe annerledes preger denne skiven. Det særeste må vise seg å være låtnavnene, med El Hard Attack DCWYW og I’d Have It Just the Way We Were som eksempler.

Åpningssporet glir over i en enda mer psykedelisk låt, kalt All Consolation. En låt uten tekst, kun ”aaa-aaa-aaa-partier”. Det fortsettes med fuzz-gitarer og sinte tekster. Det er enkelt å bli med på toget White Denim kjører, men enkelte vil nok hoppe av igjen ganske fort. Det er store variasjoner i platen, og Say What You Want virker helt fjernt og ligner en jam-session fremfor enn en låt du tar med på plate. Det hjelper ikke med de helt uforventede og overraskende vendingene låtene enkelte ganger tar.

Er du en headbanger er dette mulig noe for deg. Det leveres harde partier, uten å bli blytungt. El Hard Attack DCWYW er en merkelig låt som starter instrumentalt, fortsetter med spansk vokal og avsluttes på amerikansk. Instrumentale partier er kodeordet mot midten av platen, når Sex Prayer og Mirrored and Reversed fremføres. Tross enkelte vokalpartier fungerer vokalen mer som et ekstra instrument enn en måte å bringe et budskap. Når melodiene, riffene og linjene ikke på noen måte fester seg i minnet. Paint Yourself nok en overraskelse, når det plutselig leveres akustisk og country-aktig. Noe som i denne sammenheng nok en gang virker fjernt og påtvunget for å øke kreativiteten. Akustisk skal vi få mer av, på låten Regina Holding Hands, en låt som også tar en merkelig vending ca. halvveis.

Jeg har litt vanskeligheter for å forstå hvilken målgruppe denne musikken skal nå ut til. Den er ikke hard nok for metall-fansen, for tung for dagens rockere og ikke avansert nok for tilhengerne av psykedelia. White Denim skal ha mye for forsøket på å gi oss noe helt annerledes, men for å gjøre det må det høres mer gjennomført ut. Jeg er fult klart over at garasje-rock skal høres ut som om det er hjemmesnekret fra garasjen. Men dette minner mer om en jam-session fra et ”Urørt-band” enn et band som prøver å ta verden med storm. No offense til Urørt-band, White Denim skal ha mange poeng for å prøve nytt og være kreative, men når de ikke lykkes, får det være det samme.

4/10

White Denim på Myspace