Jens Carelius - The Beat Of The Travel
For en vokalist, gitarist og låtskriver Jens Carelius er.
Ferien min ble avlyst i år. Litt irriterende, men når jeg møter sensommeren og høsten med Sandvika-fyren Jens Carelius´ nyeste utgivelse, The Beat Of The Travel, er det ingen grunn til å lengte etter ferien (og sommeren for den saks skyld) som aldri oppsto. Her har jeg jo en reise rett framfor trynet mitt som nesten overgår mitt beste ferieminne. Det er bare å sette plata i spilleren, lene seg tilbake, lukke øynene og forsvinne inn i behagelighetens rom, et univers skapt av en 82-modell fra Sandvika, Norge. Dette er solide saker. Bli med på tur!
Carelius beveger seg innen ulike sjangere. Det går fra nedstrippet folkemusikk, som bare Nick Drake kan gjøre bedre, driftig blues og vakker pop med rocka sminke og godt tekstmateriale. Med flere medmusikanter enn under debuten, The First Songs fra 2008, løfter Carelius produksjonen, arrangementene og, ikke minst, selve låtene betraktelig. Tittelsporet, som åpner plata, er akustisk og slik man kjenner Carelius fra debutplata. Her viser han sin karismatiske stemme og sitt fantastiske gitarspill. Allerede på andrelåta, Face Of A Dream, blir vi presentert for et litt annet innhold. Fortsatt med sin særegne identitet og like vakkert, men mye mer rørig enn åpningen. Han behersker det også. Det samme gjør han i, hva jeg vil kalle country-bluesrockeren, Faces Leaving On A Train. Tøff gitar og tøff synging av en tekst som er basert på et dikt av Kamilla Krogsveen. Etter disse to nye bekjentskapene med Carelius, går han tilbake til spisskompetansen sin og fremfører sedate The Visit. Om ikke fortryllende, så i hvert fall svært nydelig.
All The Good Ones They Leave Unprepared og Into The Fog er litt mer bistre og grove låter, som likevel er oppløftende, innpakket i et mørkt rammeverk. Godt gjennomførte arrangementer kronet med dyktig vokal. Deretter løser The Talent litt på skjorteknappen. En artig liten sak hvor Carelius høres ut som en småbrisen Ray Davies på tivoli. Glimrende melodi som suser av gårde på et skranglete lokomotiv.
I korte Rekord blander Carelius inn blueselementer i sin demaskerte folkemusikk. Groovy er det. Chaney henter meg ned igjen uten at jeg mistrives med det. Jeg har fremdeles øynene lukket og håper det er lenge igjen av turen. Nok en gang, tenker jeg, viser Carelius hvilken strålende vokalist, gitarist og låtskriver han er. Nok en gang er det i samme landskap som Nick Drake, tenker jeg også. Dessverre er det bare Strange Roads - riktig nok en verdig avslutning - igjen på The Beat Of The Travel. Men jeg får reise en gang til sammen med denne artisten fra Sandvika. Takk for turen!
8/10
NB! Plateslippfest på Blå i Oslo onsdag 19. august.
Sjekk ut Jens Carelius på Myspace
Carelius beveger seg innen ulike sjangere. Det går fra nedstrippet folkemusikk, som bare Nick Drake kan gjøre bedre, driftig blues og vakker pop med rocka sminke og godt tekstmateriale. Med flere medmusikanter enn under debuten, The First Songs fra 2008, løfter Carelius produksjonen, arrangementene og, ikke minst, selve låtene betraktelig. Tittelsporet, som åpner plata, er akustisk og slik man kjenner Carelius fra debutplata. Her viser han sin karismatiske stemme og sitt fantastiske gitarspill. Allerede på andrelåta, Face Of A Dream, blir vi presentert for et litt annet innhold. Fortsatt med sin særegne identitet og like vakkert, men mye mer rørig enn åpningen. Han behersker det også. Det samme gjør han i, hva jeg vil kalle country-bluesrockeren, Faces Leaving On A Train. Tøff gitar og tøff synging av en tekst som er basert på et dikt av Kamilla Krogsveen. Etter disse to nye bekjentskapene med Carelius, går han tilbake til spisskompetansen sin og fremfører sedate The Visit. Om ikke fortryllende, så i hvert fall svært nydelig.
All The Good Ones They Leave Unprepared og Into The Fog er litt mer bistre og grove låter, som likevel er oppløftende, innpakket i et mørkt rammeverk. Godt gjennomførte arrangementer kronet med dyktig vokal. Deretter løser The Talent litt på skjorteknappen. En artig liten sak hvor Carelius høres ut som en småbrisen Ray Davies på tivoli. Glimrende melodi som suser av gårde på et skranglete lokomotiv.
I korte Rekord blander Carelius inn blueselementer i sin demaskerte folkemusikk. Groovy er det. Chaney henter meg ned igjen uten at jeg mistrives med det. Jeg har fremdeles øynene lukket og håper det er lenge igjen av turen. Nok en gang, tenker jeg, viser Carelius hvilken strålende vokalist, gitarist og låtskriver han er. Nok en gang er det i samme landskap som Nick Drake, tenker jeg også. Dessverre er det bare Strange Roads - riktig nok en verdig avslutning - igjen på The Beat Of The Travel. Men jeg får reise en gang til sammen med denne artisten fra Sandvika. Takk for turen!
8/10
NB! Plateslippfest på Blå i Oslo onsdag 19. august.
Sjekk ut Jens Carelius på Myspace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>