Det er en spennende og ikke minst hørbar debutplate de fire 20-åringene i Londonbandet The xx har gitt ut, selv om låtene aldri eksploderer helt ut i full ekstase. I stedet holdes lydbildet lavmælt og til tider monotont, i en blanding av elektropop a la 80-tallet og nyere r n’b-inspirert indiepop, og der den kontrastfylte og halvveis snakkende/mumlende vokaljobben mellom Romy Madley Crofts sensuelle stemme og den dype røsten til Oliver Sim står frem som ett av platens aller sterkeste kort.

Men samtidig ville ikke vokalen hatt mye å si hadde det ikke vært for den fabelaktige måten selve musikken er produsert på. Det ligger hele tiden en viss form for nerve over den, med klokkerein gitarklimpring i forgrunnen, godt akkompagnert av både bassen og keyboardets elektrolyder, og med en trommemaskin til å holde rytmen, som sammen gir referansepunkter i både Young Marble Giants og Chairlift, uten at det egentlig beskriver The xx fullt ut.

Nettopp det at ingen klarer å beskrive The xx fullt ut, er også det som gjør xx til en spennende og interessant plate, med låter som kanskje ikke er av den direkte ultracatchye typen, men som likevel fenger på sin småunderlige måte, selv i den langsomste, men like nervefylte låten Fantasy. Man blir rett og slett dratt inn i The xx’s musikalske univers, med tekster som omhandler sex, levert innpakket som potensielle elektropop-klassikere i Crystalised, Islands og Heart Skipped A Beat, eller i den mer trip-hop-aktige Shelter, eller kanskje med r’n’b-beatsene som man finner i førstesingelen Basic Space.

Uansett leverer The xx på et så høyt plan at det tidvis er vanskelig å forstå at dette faktisk er bandets debutplate. Men det er det, og om bandet virkelig er så ambisiøse som man får inntrykk av her, så er det ikke bare med xx de unge britene vil skape glede hos sine lyttere, men også ved fremtidige utgivelser.

8/10


The xx på myspace